Wienerkongressen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Wienerkongressen 1814-1815 for å regulere og restaurere Europas politiske forhold efter napoleonskrigene var den tredje store fredskongress i den nyere tid.
Fredskongressen kom til som den østerrikske utenriksminister fyrst Metternichs verk, og hans avvisning av tidens liberale og nasjonale ideer fikk sette sitt preg på på den.
Innhold |
[rediger] Styrende prinsipper
Kongressens politiske prinsipper var:
- Restaurasjon: Gjenetablering av den politiske tilstand Anno 1792,
- Legitimitet: Talleyrands prinsipp til rettferdiggjørelse av Ancien régime-dynastienes krav,
- Solidaritet: De rettmessige herskeres felles interessepolitikk til forsvar mot revolusjonære ideer eller bevegelser.
[rediger] Deltakere
Nesten alle Europas stater og fyrstehus tok del på kongressen. De fem stormaktenes delegasjonsledere var Metternich for Østerrike, Castlereagh for Storbritannia, keiser Alexander I og Nesselrode for Russland, Hardenberg og Humboldt for Preussen, og Talleyrand for Frankrike.
[rediger] Forløp
Det polsk-sachsiske spørsmål førte til randen av krig. Opptatt av den europeiske likevekt motsatte Castlereagh og Metternich seg at Russland skulle få annektere Polen. Talleyrand, fransk utenriksminister både under Barras, Napoleon og kong Ludvig XVIII benyttet seg av krisen for å oppnå en politisk styrkelse av Frankrike vad at han tiltrådte den hemmelige britisk-østerrikske pakten mot Russland og Preussen (januar 1815).
Napoleons hjemkomst fra Elba førte til en rask kompromissvilje og avslutning av Wienerkongressens arbeid. I juni ble avtaleverket ferdig.
[rediger] Resultater
Wienerkongressen gjenetablerte balansen mellom de fem stormaktene ("pentarkiet").
Frankrike beholdt i det vesentlige sine grenser og besittelser fra 1792, i tillegg kontrollert av en krans av mellomstore stater: Sverige i personalunion med Norge, det nye kongedømmet De forente nederlendene, Kongedømmet Sardinia-Piemonte nå forøket med de fransktalende områder av Savoia.
Storbritannia i personalunion med det nye Kongedømmet Hannover og med de nye besittelsene Malta, Ceylon, Kappkolonien og Helgoland kom ut av kongressen som de egentlige seierherrer.
Russland vant "Kongress-Polen" (med egen forfatning) og ble en ledende kolonialmakt.
Østerrike gav avkall på de habsburgske Nederlandene (Belgia) og Fremre Østerrike (i dagens Tyskland, Frankrike m.v.) i bytte mot territoriegevinster i Galicia, Øvre Italia og Dalmatia. Landet utøvet et politisk tilsyn med det restaurerte Italia.
Preussen slo seg til ro med en deling av Sachsen og fikk i bytte Rhinprovinsen og Westfalen.
Sveits fikk sin "evigvarende nøytralitet" garantert.
