Tyrkisk språk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Denne artikkelen omhandler språket som tales i Tyrkia. For språkgruppen, se Tyrkiske språk.

Offisiell status
Tyrkisk Türkçe
Brukt i	Tyrkia, Bulgaria, Kypros, Hellas, Makedonia, Romania og Usbekistan
Antall brukere	50 626 000^[1]
Lingvistisk klassifikasjon	Altaisk (omstridt) Tyrkisk Sørtyrkisk Tyrkisk
Skriftsystem	Det latinske alfabetet
Offisielt i	Tyrkia, Kypros (og Nord-Kypros), Kosovo (Serbia) og deler av Makedonia
Normert av	Türk Dil Kurumu
Språkkoder
ISO 639-1	`tr`
ISO 639-2	`tur`
ISO 639-3	`tur`
Wikipedia på tyrkisk

Tyrkisk er et tyrkisk språk som tales av tyrkerne i Tyrkia, og også på Kypros, Bulgaria, Hellas, Republikken Makedonia og andre land i det tilidgere osmanske riket, samt av millioner av tyrkiske utvandrer i EU.

[rediger] Utbredelse

I Europa snakkes tyrkisk av ca. 80 mill. mennesker; i Tyrkia, på Kypros, i det østlige Hellas, på Syd-Balkan (blant annet i Bosnia og Albania) samt i Nord-Europa (det er for eksempel det største minoritetsspråket i Danmark og Tyskland). Hvis Tyrkia får medlemskap i EU kan språket tyrkisk bli et offisielt EU-språk.

[rediger] Beskrivelse

Tyrkisk blir regnet som et av de vanskeligste språkene i verden, selv om mange forskere og tyrkere selv er overbevist om at systematikken i språket burde gjøre det til et enklere språk å lære. I følge forskerne har tyrkisk verdens tredje vanskeligste grammatikk.

Tyrkisk er et agglutinerende språk hvor verb og substantiv bøyes i tid, kasus, person og tall ved å legge til suffikser på ordets rot. Det innebærer at det kan konstrueres meget lange ord, f.eks. «Çekoslovakyalılaştıramadıklarımızdan mısınız?» som betyr: «Er du (eller dere) en av dem, vi (eller jeg) ikke kunne/klarte/kunne klare å tjekkoslovakisere? (få en person til å ligne på en som kommer fra Tjekkoslovakia – nasjonal identitet står fram)».

Særlige kjennetegn i tyrkisk:

det skilles ikke mellom han og hun (det benyttes et kjønnsspesifikt «o», «şu» eller «bu»)
det er vokalharmoni mellom ord og suffikser på ordets rot (unntatt låneord og enkelte tyrkiske ord). E, İ, Ö og Ü (uttales U) harmonerer, og A, I, O (uttales Å) og U (uttales O) harmonerer.
Sjelden blandes flere bokstaver til en lyd. Språket leses ofte nesten som det skrives (unntatt låneord og enkelte tyrkiske ord)
Vokalene uttales vanligvis korte (unntatt låneord, særlig arabiske ord)
det anvendes ofte setningsforkortelser som stilles først i stedet for ledesetninger, for eksempel «Anadolu'da bulunan Ankara çok güzel bir şehir», som betyr: «Ankara, som ligger i Anatolia, er en meget vakker by».

Tyrkisk er spesielt påvirket av arabisk og ble inntil Kemal Atatürks reform i 1928 skrevet med det arabiske alfabetet. Språket inneholder en rekke særegne bokstaver:

ı – /ə/ el. /ɨ/ – en lyd som er litt vanskelig å forklare. Bokstaven «i» har alltid en prikk over (normal norsk i), men en I uten prikk over, uttales som en blanding av flere vokaler; dvs., I ⇔ ı og İ ⇔ i
ğ – /Vː/ – en lyd som er litt vanskelig å forklare, men ofte brukes bokstaven som en forlengelse av vokalen foran; f.eks.,
ş – /ʃ/ – uttales som normal norsk «sj»-lyd
ç – /ʧ/ – uttales som «ch» i å det engelske ordet «chair»