Angelsaksere
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Angelsakserne refererer til en gruppe av germanske stammer, anglerne og sakserne fra Angeln (idag Syd-Slesvig) og Sachsen (tilsvarer det nåværende Niedersachsen) i dagens Nord-Tyskland, som ble dominerende i det området som utgjør dagens England fra midten av 4. århundre. De slo seg ned i England etter at romerne avskrev England og trakk seg ut. Det er fra angelsakserne at den moderne engelske nasjon utviklet seg, blant annet kommer ordet «England» fra «Anglernes land», og angelsakserne tok med seg sitt gammelsaksisk/gammelnedertyske språk, som utviklet seg til dagens engelsk.
Innhold |
[rediger] Definisjon
Begrepet «angelsaksisk» går tilbake til kong Alfred den stores tid. Han skal ha brukt titlene rex Anglorum Saxonum og rex Angul-Saxonum. Opphavet til dette er ikke klart, men man mener at det kan stamme fra sammenslåingen av det forskjellige kongedømmer i England under Alfred i 886.
Beda nevner i sin kirkehistorie (b.I, kap. 15) at folkene i de nordlige kongedømmene (East Anglia, Mercia, Northumbria m.fl.) var anglere, de i Essex, Sussex og Wessex var nedstammet fra saksere og de i Kent og det sørlige Hampshire var nedstammet fra jyder. Andre tidlige forfattere har ikke et slikt skille, og verken i språk eller skikker er det nevneverdige forskjeller mellom anglere og saksere, mens jydenes etterkommere i Kent sto i kontrast til dem. Videre skrev forfattere fra Wessex regelmessig om sin nasjon som en del av Angelcyn, og omtalte sitt språk som Englisc, og kongefamilien i Wessex hevdet å være av samme avstamning som den i Bernicia i Northumbria.
Det er mulig at Bedas skille bare er trukket ut fra navnene på rikene (Essex - østsaksere, Wessex - vestsaksere osv.), men opprinnelig har de utvilsomt tilhørt forskjellige folkegrupper. På et tidlig tidspunkt, muligens allerede før den saksiske hovedinvasjonen, hadde de to gruppene vokst sammen til en.
Utenfor England var begrepet Angli Saxones, som navn på én folkegruppe, i bruk allerede et århundre før Alfred den store; Paul diakonen brukte begrepet i et av sine skrifter. Men det synes klart at han der ikke tenker på angelsaksere som forent gruppe, men på sakserne i England i motsetning til sakserne på kontinentet.
[rediger] Invasjonene
I 410 mottok den vestromerske keiseren Honorius en bønn om hjelp fra britene, som slet med germanske og keltiske plyndringstokter. Keiseren svarte at de fikk «ordne opp i sine egne saker», og dette året regnes derfor som slutten på det romerske Britannia. I det maktvakuumet som oppsto kom anglere og saksere til øya, først og fremst til sør- og østkysten.
Den tidligste utviklingen kjennes bare gjennom legender, som blant annet Beda har gjenfortalt. Vortigern, leder for britene som i romernes fravær hadde blitt selvstyrte, skal ha gitt jyden Hengest området Thanet i Kent til odel og eie. Til gjengjeld skulle han støtte britene mot kelterne og andre germanere. Historiene er litt uklare i forhold til hvordan anglerne og sakserne kom med i denne alliansen, men de må ha gjort det på et nokså tidlig tidspunkt. Motstanden skal først ha blitt ledet av Ambrosius Aurelianus, og deretter av kong Arthur. I slaget ved Mons Badonicus skal han ha klart å stoppe invasjonene.
I omkring 590, på et tidspunkt hvor kildene er bedre, var britenes skjebne fortsatt uviss. Den keltiske kongen Urien av Rheged beleiret Lindisfarne, kongeriket Bernicias best befestede sted. Andre keltere hadde seiret i slaget ved Fethanleag (nord for Banbury i Oxfordshire). Urien ble myrdet av en rival, og dermed falt den keltiske offensiven sammen. Angelsakserne, som nå framstår som en mer enhetlig gruppe språklig og kulturelt sett, sikret dermed kontroll over dagens England. Det walisiske navnet på England er Lloegyr, «de tapte landene», noe en del forskere mener kan ha sammenheng med dette keltiske nederlaget.
Erobringsprosessen er gjerne kjent som den saksiske erobring, men dette er et upresist uttrykk. Andre stammer, som anglerne, jydene, frisere og muligens frankere tok del i erobringen. De forskjellige stammene opprettet kongedømmer, og det som har blitt kalt heptarkiet oppsto - en kjerne av syv angelsaksiske kongeriker som dominerte England.
Den romersk-britiske befolkningens skjebne er uviss. Gildas den vise skrev at de ble myrdet omtrent til siste mann, kvinne og barn. Moderne historikere mener at de stort sett overlevde, men at svært mange havnet i slaveri eller ble leilendinger under anglere og saksere. På det tidspunkt hvor man får noenlunde sikre kilder står det klart at de opprinnelige britene bare fantes i Cornwall og Wales, og i Strathclyde i dagens Skottland.
[rediger] Nye teorier om invasjonene
I nyere tid har enkelte historikere påpekt at det ikke finnes arkeologiske bevis som støtter teorien om en eller flere større invasjoner. De mener derfor at det er snakk om en mer gradvis migrasjon, at anglere, saksere og andre innvandrere gradvis ble blandet med den lokale befolkningen. Studier av språk og genetisk oppbygning har ikke ført til noe gjennombrudd i forskningen, men stadig flere heller mot en gradvis absorbering av innvandrede stammer.
[rediger] Språk
Hovedartikkel: Gammelengelsk språk
Angelsaksisk, som også kalles gammelengelsk fordi det er en forløper for moderne engelsk, er språket som ble snakket under Alfred den store og som fortsatte å være fellesspråk i England inntil normannerne tok makten i 1066. Språket finnes også langt før dette. Språket var Bedas morsmål, og hans skrev på angelsaksisk og oversatte forskjellige verker til det.
Det angelsaksiske språket var utviklet fra gammelsaksisk, og nært beslektet med nedertysk.
Språket ligger nærmere tidlige germanske språk enn mellomengelsk; den største forskjellen er at sistnevnte er betraktelig mer latinisert.
[rediger] Litteratur
Den angelsaksiske litteraturhistorien dekker perioden fra midten av det 5. århundre til 1066. Man har eksempler på episk diktning, hagiografi, prekener, Bibeloversettelser, lovsamlinger, krøniker, gåter og annet. Omkring 400 manuskripter fra perioden er bevart.
Blant de mest kjente verkene er det episke diktet Beowulf, som har blitt et nasjonalepos i Storbritannia, og Den angelsaksiske krønike som er et meget viktig historisk dokument. Sistnevnte eksisterer i flere manuskripter med innbyrdes forskjeller, noe som er verdifullt i arbeidet med å eliminere feil begått av avskrivere. Den eldste skrevne tekst som er bevart er et dikt med navnet Hymn, fra det 7. århundre; eldre tekster er bare bevart i senere kopier.
[rediger] Arkitektur
Det finnes få bevarte eksempler på angelsaksisk arkitektur. Minst femti kirker er av angelsaksisk opprinnelse, og mange flere kan være det, men i de fleste tilfeller har senere ombygginger fjernet det meste av den opprinnelige arkitekturen.
Ingen sekulære byggverk er bevart, men det er funnet mange hustufter som gjør det mulig å rekonstruere en del.
Distinkte trekk i angelsaksisk arkitektur er bruk av ujevne tegl og ekstremt tykke vegger. Vinduene var normalt buet øverst, men kunne også være firkantet eller triangulære. I de tidligste kirkene finner man mye gjenbrukt romersk materiale.
Langt de fleste bygningene var av tre, men bare i ett enkelt tilfelle, sognekirken i Greensted-juxta-Ongar, St. Andrew's Church, er de opprinnelige treveggene bevart. Materialet er eikeplanker laget ved at stammen er splittet med øks. Også denne kirken er omgjort; midtpartiet er den opprinnelige angelsaksiske kirken, koret er fra normannisk tid og tårnet i vestenden er av moderne dato, men man får likevel et godt inntrykk av hvordan den opprinnelig var.
[rediger] Kunst
Angelsaksisk kunst er i liten grad kjent fra perioden før Alfred den store (871–899). Den overlevde en tid etter normannernes invasjon, frem til begynnelsen av det 12. århundre da romansk stil tok over som den rådende stilart. Før Alfreds tid finner man en blandingsstil, kalt hiberno-saksisk kunst, som blander angelsaksiske og keltiske elementer.
De fremste eksemplene på angelsaksisk kunst som er bevart finnes i illuminerte manuskripter. Blant de viktigste er St. Æthelwolds Benedictionale, Leofric-missalet og Harley-psalteret. St. Æthelwolds manuskript blander hiberno-saksisk, karolingisk og byzantinsk stil, mens Harley-psalteret er en etterligning av det karolingiske Utrecht-psalteret. Harley-psalteret er i en «renere» angelsaksiskstil, kjent som Winchesterstilen.
Et annet svært godt kjent eksempel er Bayeux-teppet. Dette forbindes mest med normannerne, ettersom det viser Wilhelms erobring av England, men kunstnerne var angelsaksere som arbeidet i sin egen tradisjonelle stil. Dette reflekterer også stilen man finner innen malerkunst. Det finnes også noen få bevarte eksempler på fresker, arbeider i elfenben og stein, metallarbeider og emalje.
[rediger] Religion
Angelsaksernes opprinnelige religion var germansk mytologi, med nær tilknytning til norrøn mytologi. Man finner spor etter deres guder i de engelske navnene på dager, på samme måte som man finner det på norsk:
- Tiw (Tyr), Tuesday (tirsdag)
- Woden (Odin), Wednesday (onsdag)
- Þunor (Tor), Thursday (torsdag)
- Frige (Frøya), Friday (fredag)
Kristendommen ble etablert i England allerede i romersk tid, og angelsakserne kom raskt i kontakt med både romersk og keltisk kristendom. Den første angelsakser som ble erkebiskop av Canterbury var Bertwald, som ble utnevnt i 693. Mange lot seg etterhvert omvende, og i løpet av 8. og 9. århundre ble kristendommen den dominerende og etterhvert den eneste religion blant angelsakserne. Ettersom de skrivekyndige først og fremst var å finne blant munker, ble lite bevart av den gamle religionen, slik at det i dag ikke finnes noe helhetlig bilde av den. Blant de klareste referansene man finner er lover hvor forskjellige hedenske skikker forbys; de beskrives da såpass godt at man kan danne seg et bilde av dem.
[rediger] Se også
