Bakgrunn til første verdenskrig
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Denne artikkelen omhandler årsakene bak krigen, for krigens gang, se: Første verdenskrig
| Første verdenskrig | ||||
| Deltakere | ||||
|
• |
||||
Emnet om bakgrunn og årsaker til første verdenskrig er en av de mest diskuterte emnene i histografien siden krigen startet i August 1914. Denne artikkelen skal ta for seg de ulike hendelsene som er betraktet som direkte/indirekte årsaker til krigen.
Innhold |
[rediger] Krigsutbruddet
Den 28. juni, 1914, ble Erkehertug Franz Ferdinand av Østerrike, nevøen til keiser Franz Joseph og arving til den østerriksk-ungarske tronen, og hans kone drept i Sarajevo i en konspirasjon, med studenten Gavrilo Princip som attentatsmann. Princip var medlem i en gruppe på femten angripere kalt Unge Bosnia, med støtte fra Den sorte hånd.
Etter attentatet bestemte den østerriksk-ungarske regjeringen, med støtte fra deres tyske allierte, å straffe serberne for mordet, og den 23. juli mottok Serbia et ultimatum med krav så støtende at det ikke kunne bli annet enn avslått. Serberne, i håp om at de kom til å få støtte fra Russland, gav et tvilsomt svar tilbake, noe som ledet til at Østerrike også avslo, den 28. juli, erklærte krig. Russland mobiliserte sin støtte, i første omgang bare mot den østerrikske fronten, men etter at den russiske øverstekommandanten fortalte keiseren at dette logistisk sett var umulig, ble det beordret full mobilisering.
Den tyske krigsplanen, som tilsa et raskt angrep mot Russlands franske allierte mens de russiske styrkene mobiliserte seg, kunne ikke tillate den russiske mobiliseringen uten å starte et angrep mot vest. Dermed erklærte Tyskland krig mot Russland den 1. august og mot Frankrike to dager senere, og satte umiddelbart i gang en invasjon av Luxembourg og Belgia for å komme rundt fortifikasjonene langs den fransk-tyske grensen. Overtredelsen mot Belgias nøytralitet ledet til at Storbritannia erklærte krig mot Tyskland den 4. august. Dermed var fem av seks stormakter involvert i den første store europeiske krigen siden 1815.
Selv om Første verdenskrig ble trigget av denne kjeden med hendelser, utløst av attentatet i Sarajevo, går krigens opprinnelse dypere. Nasjonalpolitikk, kultur, økonomi, og et kompleks nett av allianser og uoverenstemmelser som utviklet seg mellom de ulike europeiske stormaktene utover 1800-tallet, etter Napoleons nederlag i 1815 og den etterfølgende Wienkongressen
De forskjellige kategoriene i forklaringen av Første verdenskrig er knytt til forskjellige forskningsmetoder innenfor historiefaget. De fleste historikere og kommentatorer inkluderer årsaker fra mer enn en kategori i sine forklaringer på årsaker til krigen. Den største forskjellen mellom disse beretningene er mellom de som finner krigen som en uungåelig og forutsigbar konsekvens av visse faktorer, og mellom dem som beskriver krigen som en vilkårlig og uheldig misforståelse
[rediger] Ideologiske årsaker
Noen av røttene til konflikten vokste ut av spesielle ideologier som påvirket holdningene til politikere og andre fremtredene personer i årene før krigen.
[rediger] Veksten av nasjonalfølelse
Systemet av suverene nasjonalstater, noen ganger refert til som det Westfalske system, ble i Europa utviklet fra midten av 1600-tallet. Nasjonalisme kan bli sett på som det ideologistiske uttrykket av dette systemet. For å forstå hvorfor mange europeiske nasjoner var ivrig ette krig i 1914, har mange historikere funnet det nødvendig å undersøke røttene til slike ideologier.
Etter den franske revolusjon kom Napoleon Bonaparte til makten i Frankrike. Napoleons hær marsjerte over hele Europa, og medbrakte ikke bare fransk herredømme, men også franske ideer. Veksten av ideer som nasjonalisme, hengivenhet til ens etniske medmennesker, ble mer populært under Napoleonskrigene. Napoleon oppmuntret til spredningen av nasjonalisme, noe som han så hos sine tropper førte til en bedre fransk krigsmaskin. Det franske folk begynte å føle stolthet over sin kultur og etnisitet. Verden så nasjonalismen for første gang, og så kraften Frankrike fikk av den.
Napoleon var absolutt ikke alene i spredningen av de nasjonalistiske ideene. Selv om Napoleons kriger spredte nasjonalfølelsen, er nasjonalismen et fundamentalt resultat av økonomiske og teknologiske faktorer. Med veksten i lese- og skriveferdigheten i de industrialiserte områdene, ble språket en stadig viktigere faktor i foreningen av folkegrupper.
Nasjonalisme må diskuteres med varsomhet. Nasjonalismen hadde forskjellig betydning hos forskjellige grupper. I mange områder var nasjonalismen begrenset til en liten elite, mens den i andre områder hadde bredere støtte. Nasjonalisme ble også ofte innlemmet i andre politiske ideologier, som foreksempel liberalisme, konservatisme, og noen ganger sosialisme. Uansett, nasjonlismen, i alle sine former, markerte et brudd med de føydale tradisjonene i Europa. Det er i dette lys nasjonalismen kan bli sett på som en ødeleggende faktor i de eldre statene i Europa, der aristokratene desperat prøvde å opprettholde det tradisjonelle levesettet.
[rediger] Sosialdarwinisme
- For mer informasjon om emnet, se: Sosialdarwinisme
Mot slutten av 1800-tallet voks det frem en ny politisk, og sosial tankegang i samme kontekst som nasjonalismen, kjent som sosialdarwinisme. Den la vekt på en sosial konkurranse mellom forskjellige nasjonale og etniske grupper. Inspirert av det Charles Darwin mente var en feilaktig fortolkning av hans evolusjonsteori. Uttykket «den sterkeste overlever» ble tatt opp av den politiske eliten i Europa. Den nye ideologien fremhevet den voldelige overlevelseskampen mellom «raser» og «nasjoner», der den svake til slutt ville bli slått av den sterkeste. Disse ideene hadde en sterk påvirkningskraft. Mange av de tyske og østerriksk-ungarske så med skrekk på, hva de mente var en uungåelig kamp mellom «slaverne» og «den tyske sivilisasjon». Sosialdarwinismen som en politisk ideologi påvirket også kampen om koloniene. Makt over kolonier ble sett på av eliten som et viktig ledd i en nasjons økonomisk og militær styrke i møte med rivaliserende stormakter. Den britiske politikken «strategisk eksklusjon av potensielle motstandere» passer inn i denne beskrivelsen.
[rediger] Tysk innenrikspolitikk
Venstreorienterte parti, særlig SPD, hadde stor suksess i det tyske valget i 1912. Den tyske regjeringen på denne tiden var fortsatt dominert av de prøyssiske junkerne, som fryktet veksten av disse partiene. Noen forfattere mente at disse lederne søkte en ekstern krig for å distrahere befolkningen og vekke patriotisk støtte til regjeringen. Andre forfattere mente at de tyske konservative var negative til en krig, i frykt for at et tap ville få katastrofale følger, og til og med en seier ville fremmedgjøre befolkningen om krigen var lang eller vanskelig.
[rediger] Fransk innenrikspolitikk
Situasjonen var en helt anen i Frankrike enn den var i Tyskland, men resultatene var imidlertid de samme. Mer enn et århundre etter den franske revolusjonen var det fortsatt harde kamper mellom venstresiden i regjeringen og dets høyreorienterte motstandere, inkludert monarkistene, «banapartistene» og den katolske kirke. En god gammaldags krig ble sett på, av begge sider(med unntak av Jean Jaures), som en måte å løse denne krisen på hved hjelp av nasjonalismen den ville medføre. Alle trodde krigen ville bli kort og lett vunnet. De venstreorienterte mente det ville bli en god mulighet til å gjennomføre sosiale reformer (inntektsskatt ble innført juli, 1914), mens de på høyresiden håpte at deres forbindelser til hærlederne kunne gi dem muligheten til gjenvinne makt.
[rediger] Samfunnsstrukturelle årsaker
Noen av årsakene til krigen lå i strukturen i det europeiske samfunnet på denne tiden, og måten det fungerte.
[rediger] Samlingen av Italia og Tyskland
I årene etter Wienkongressen begynte konflikter å blusse opp flere steder i Europa, mellom de som ville ha forandring, og de som ikke ønsket forandring. Innen midten av 1800-tallet hadde nasjonalismen blitt av avgjørende kraft. En rekke uroligheter kulminerte med Revolusjonene av 1848. 1860- og 70-årene er preget av to store forandringer på kartet: samlingen av Italia og Tyskland. Disse to nasjonene ble formet på nasjonalistisk grunnlag. Den tyske samlingen ble utført av der prøyssiske jernkansleren, Otto von Bismarck, gjennom en serie av kriger fra 1864-71. Italia ble endelig forent i 1866 etter harde kamper under ledere som Cavour og Garibaldi. To nye maktbaser forandret den europeiske maktbalansen totalt.
[rediger] Forandringer i Østerrike
I 1867 forandret Habsburg-riket sin statsstyring, og ble det todelte monarkiet Østerrike-Ungarn. I flere hundre år hadde riket blitt styrt gjennom en føydal struktur, med et tysk-språklig aristokrati på toppen. Dette monarkiet representerte en ganske stor nasjonalistisk trussel, da riket bestod av flere forskjellige etniske grupper. I den forbindelse satte lederne, deriblant keiser Franz Joseph, i gang tiltak for å inngå kompromiss i den hensikt at maktbasen fortsatt skulle ligge hos det tyske aristokratiet. I 1867 ble Ausgleich inngått, en avtale som gjorde ungarerne, eliten i Ungarn, omtrent likeverdige den tyske eliten i rikets regjering.
Denne anordningen skapte stor uenighet blant flere i den tradisjonelle tyske herskerklassen. Noen mente at denne maktdelingen var en katastrofe for riket. For eksempel, det ble nå svært vanskelig for riket å inngå en ordentlig utenrikspolitikk som passet både for den tyske og den ungarske eliten.
Gjennom de neste femti årene, fra 1867 til 1914, skulle det vise seg at det var vanskelig å komme til enighet i styringen av riket, noe som ledet mange til å søke etter ikke-diplomatiske løsninger. På samme tid begynte en form for sosialdarwinisme å bli populær blant den østerrikse delen av regjeringen, en politikk som støttet tanken om væpnede konflikter mellom nasjoner, og behovet for at nasjoner måtte armere seg selv for en endelig kamp for overlevelse.
Som et resultat var det minst to forskjellige tankeganger som støttet en krig mot Serbia:
- I et forsøk på å ordne den politiske stillstanden, mente mange at flere slavere måtte bli ført inn i riket for å tynne ut makten til den magyarske(ungarske) eliten. Med flere slavere, kunne sør-slaverne i riket føre gjennom et nytt politisk kompromiss der tyskerne kunne sette ungarerne opp mot sør-slaverne. Andre varianter av denne tankegangen eksistere, men den essensielle ideen var å forhindre intern stagnasjon gjennom eksterne erobringer.
- En annen frykt var at sør-slavene, under ledelse av Serbia, organiserte en krig mot Østerrike-Ungarn, til og med mot hele den tyske sivilisasjon. Noen ledere, som Conrad von Hötzendorf, argumenterte for at Serbia måtte tas hånd om får det ble for mektig til å bli slått militært.
En mektig andel innenfor den østerriks-ungarske regjeringen bel engasjert av disse tankene, og argumenterte for krig mot Serbia lenge før krigen var i gang. Markante figurer i denne gruppen var bla. Leopold von Berchtold, Alexander Hoyos, Janós Forgách Graf von Ghymes und Gács. Selv om flere andre medlemmer av regjeringen, som Franz Ferdinand, Franz Joseph, og flere ungarske politikere, mente at en krig mot Serbia ikke ville løse noen av de multinasjonale problemene riket var under, hadde disse krigerlystne tankene stor påvirkning på regjeringens politikk.
[rediger] Materielle årsaker
I marxistisk teori og beslektede veier innenfor historisk teori, ligger mye av årsaken til krigen i den materielle besittelsen hos de store europeiske nasjonene, eller rettere sagt imperialismen. Store nasjoner, som Storbritannia og Frankrike kunne bare, mot slutten av 1800-tallet, opprettholde sin økonomi gjennom deres kontroll og anvendelse av utenlandske ressurser, markeder og territorium. Med sin sene ankomst på verdensmarkedet, ville det tyske riket bli utelukket en slik fordelaktig posisjon. Den intense rivalisering mellom disse voksende økonomimaktene kunne lett endee i krigføring.
[rediger] Koloniekspansjon
Rivaliseringen mellom stormaktene forverret seg fra 1880-årene i kampen om koloniene, som førte til at mye av Afrika og Asia ble underlagt europeisk kontroll i de neste 25 årene. Etter press fra visse grupper, gikk til og med Bismarck i kampen om oversjøisk dominans, som igjen førte til en spenning mellom Tyskland og Storbritannia, da den tyske ervervelsen av områder i Afrika og i Stillehavet truet britenes strategiske og kommersielle interesser. Vilhelms støtte til marokkansk uavhengighet fra Frankrike, britenes nye strategiske partner, proveserte frem Tangierkrisen i 1905. Under den andre marokkanske krisen, Agadirkrisen, i 1911, satte tyskerne nok en gang den engelsk-franske alliansen på prøve. Disse to krisene førte til forhandlinger, der tyskerne sannsynligvis tapte. Dette var en avgjørende faktor i utviklingen av en mer aggressiv politikk i Tyskland.
[rediger] Vev av allianser
De komplekse settene av avtaler som bandt de ulike aktørene i Europa sammen før krigen, er hevdet å ha blitt misforstått av samtidens politiske ledere. Mobilisering av en relativt liten aktør kunne ha en underliggende effekt som fort kunne komme ut av kontroll, og til involvere hele det europeiske kontinentet. Selv om de europeiske lederne mente at krisen mellom Østerrike-Ungarn og Serbia bare var lokalt anliggende, var det nettopp denne krisen som, etter en rekke andre hendelser, til slutt ledet Storbritannia inn i krigen. Kort oppsummert:
- Østerrike-Ungarn truer Serbia
- Russiske avtaler med Serbia forplikter landet i å mobilisere i forsvar Serbia
- Tyskland mobiliserer seg mot Russland i henhold til Schlieffenplanen (de hadde 6 uker på å slå Frankrike)
- Frankrike mobiliserer seg etter tysk angrep (gjennom Belgia)
- Storbritannias avtale med Belgia av 1839, forplikter landet i å forsvare Belgia fra alle angripere, dog hvor langt britene måtte tøye seg etter denne avtalen er diskutabelt.
- Storbritannias inntog i krigen brakte også med hennes kolonier, som måtte avgi finansiell og militær støtte. Dette gjaldt Australia, Canada, India, New Zealand og Den sør afrikanske union
- Japan, i pakt med sin militæravtale med Storbritannia, erklærer krig mot Tyskland
[rediger] Rustningskappløpet
Historikeren David Stevenson beretter: «En selvforsterkende syklus av høyt militært beredskap ... var et essensielt element i sammentreffet som ledet til katastrofe .. Armeringskappløpet ... var en nødvendig betingelse for utbruddet av fiendlighet.» David Herrmann går lenger, «Armeringskappløpet fremskyndet Første verdenskrig.» Hvis erkehertug Franz Ferdinand hadde blitt drept i 1904, eller til og med i 1911, hadde det trolig ikke blitt en krig, hevder Herrmann; det var «rustningskappløpet ... og spekulasjonene om en truende eller ungåelig krig» som gjorde at prinsens død i 1914 trigget krigen.(Ferguson 1999, s 82)
|
Marinekapasiteten til stormaktene i 1914 |
|||
|
Land |
Personell |
Store sjøfartøy |
Tonnasje |
|
Russland |
54,000 |
4 |
328,000 |
|
Frankrike |
68,000 |
10 |
731,000 |
|
Storbritannia |
209,000 |
29 |
2,205,000 |
|
TOTALT |
331,000 |
43 |
3,264,000 |
|
Tyskland |
79,000 |
17 |
1,019,000 |
|
Østerrike |
16,000 |
3 |
249,000 |
|
TOTALT |
95,000 |
20 |
1,268,000 |
|
Kilde: Ferguson 1999 s 85 |
|||
[rediger] Ferdig til jul
Troen på at en europeisk krig ville bli kort, bestemt og «ferdig til jul», er ofte betraktet som en tragisk undervurdering. Teorien er at hadde det på forhånd blitt oppfattet at en krig ville hatt så katastrofale følger på det den europeiske sivilisasjonen, ville ingen ha våget å satt krigsplanene i verks. Denne fremstillingen er mindre trolig hvis man tar datidens militærteori i betraktning, særlig arbeidet til Ivan Bloch, en tidlig kandidat til Nobels fredspris. Blochs spådommer om at industriell krigføring ville føre til blodige dødpunkt, nedsliting, og revolusjon, var velkjent både i militære og pasifistiske kretser. Noen forfattere, som Niall Ferguson, har argumentert i at troen på en kortvarig krig har blitt grundig overvurdert etter krigen. Han argumenterer med at militærstragene, spesielt i Tyskland, var klar over potensialet til en langvarig krig, som vist til i de berømte Willy-Nicky-telegrafsamtalene mellom keiserene av Tyskland og Russland. Han hevder i tillegg at de fleste opplyste personer betraktet en kortvarig krig som usannsynlig. Videre var det i de ulike regjeringers interesse å videreføre denne teorien i sin progaganda, for det oppmuntret flere til å verve seg, fikk krigen til å virke mindre seriøs.
[rediger] Offensiv taktikk
Militærteoretikere på denne tiden mente at det var svært viktig å holde offensiven. Denne teorien oppmuntret alle militærmaktene til å angripe først, med tanke på få overtaket. Mulighetene for diplomati ble mindre på grunn av denne holdningen. De fleste lederne ønsket å starte mobiliseringen så fort som mulig, for å unngå å bli tatt på defensiven.
Noen historikere har ment at mobiliseringsplanene var så strenge at da de først var i gang, kunne de ikke bli avbrutt uten store forstyrrelser av land og en påfølgende militær uorden. Dermed ble diplomatiske tilnærmelser ignorert etter at mobiliseringen hadde startet.
[rediger] Schlieffenplanen
Tyskland strategiske sårbarhet, klemt mellom sine allierte rivaler(Russland og Frankrike), førte til utviklingen av den vågale Schlieffenplanen, hvis mål var å knuse Frankrike før Russland rakk å mobilisere sin enorme hær. Selv om Alfred Graf von Schlieffen til å begynne med la frem sin plan lenge før sin pensjonering i 1905, avslørte Japans seier over Russland i den Russisk-Japanske krigen i 1904 Russlands organisatoriske svakheter og ga ytterligere tiltro til planen.
Den avgjørende faktoren med Schlieffenplanen var at den fikk de tyske militærlederne til å forberede et forebyggende angrep ved de første tegn på krig; ellers ville Russland få tid til å mobilisere seg, og Tyskland ville blitt slått av den massive russiske hæren. Inkludert i planen var et angrep på den belgiske byen Liège så snart den tyske armèen var mobilisert. I siste minutt prøvdre keiser Vilhelm II å avbryte planen for å forhindre en krig, men det var for sent. En avbrytning ville ha ført til en reorganisering av den tyske hæren, slik at Tyskland ville ha blitt sårbar i flere måneder.
Trolig var ingen krigsherrer i Europa klar over Tysklands planer, eller forberedt på noe i nærheten av Schliffenplanen. Av den grunn diskuterte de europeiske lederne under rolige omstendigheter, uten noen form for hast, i god tro om at alle parter var tålmådige, men Tyskland hadde ikke råd til å være tålmodige.
[rediger] Kommunikasjon
[rediger] Telegrafi
I 1914 brukte alle nasjoner fremdeles telegrafi som kommunikasjonsform. Dette medførte ofte timerlange forsinkelser, i verste fall dager.
[rediger] Ambassadører
I 1914 var de ulike nasjonene svært avhengige av sine ambassadører, delvis på grunn av forsinkelsene i kommmunikasjonen. Dette ledet ofte til subjektive diplomatise avgjørelser, og misforståelser.
[rediger] Spesielle hendelser
[rediger] Wienerkongressen
- Hovedartikkel: Wienerkongressen
Etter Napoleons endelige nederalg ved Waterloo, ble krigen konkludert i Wien i 1815. Kongressen ble organisert av de store seierherrene i Napoleonskrigene: Storbritannia, Prøyssen, Russland og Østerrike. Hovedfiguren ved kongressen var Østerrikes representant, Klemens von Metternich. Metternich ønsket å gjennopprette Europa slik det var før den franske revolusjon. Han hastet etter å danne en maktbalanse, der ingen europeiske nasjoner var mektigere enn andre. Resultatet ble en enighet, der stormaktene skulle hjelpe hverandre i å holde de gamle aristokratene ved makten. Med å forhindre at et monarki falt i nasjonalismen og liberalismens klør, kunne man forhindre at hele kontinentet gikk opp i flammer under en sosial revolusjon. Hvis dette noen gang skulle skje, ville det, i følge Metternich, føre Europa nok en gang inn i en kontinental krig, som Napoleon og den franske nasjonalismen var et bevis på. Metternich så på nasjonalismen som en kraft kapabel til å revne multi-etniske nasjoner som Russland og det Østerrikse riket.
[rediger] Den fransk-preussiske krig (1870-71)
- Hovedartikkel: Den fransk-preussiske krig
Mange av de direkte årsakene til Første verdenskrig kan bli sett som resultat eller konsekvenser av den fransk-preussiske krig. Denne krigen la grunnlaget for etableringen av et mektig og dynamisk tysk rike, som forårsaket det som er betraktet som en maktforflytning: den nye og blomstrende nasjonen hadde et industrielt og militært potensial til å true Europa, særlig de allerede etablerte europeiske stormaktene. Tysklands nasjonalisme, dets ressurser, økonomiske styrke og ambisjoner om å «finne en plass i solen», satte i gang koloniale og militære konflikter med andre nasjoner, spesielt det anglo-tyske marinekappløpet.
En fiendtlig atmosfære mellom Frankrike og Tyskland voks frem etter de tyske innlemmelser av de tidligere franske områdene ved Alsace-Lorraine. Annekteringen forårsaket en omfattende krenkelsesfølelse i Frankrike. Franskmennene ønsket hevn. De franske nasjonalistene ønsket ikke bare å hevne militære og territorielle tap, men også den franske avsettelsen som den suverent største militærmakten i Europa. Det franske nederlaget i krigen hadde ført til en politisk ustabilitet som kulminerte med opprettelsen av den tredje republikk. Bismarck var veldig klar over dette i sine senere år, og prøvde å forsone seg med Frankrike ved å fremme deres oversjøiske ekspedisjoner. Det hjalp lite for den antityske holdningen vedvarte. En fransk-tysk koloniavtale i 1884, som kom av en protest mot en anglo-portugisisk avtale i Vest-Afrika, viste seg å være kortvarig da den pro-imperialistiske regjeringen under Jules Ferry ble felt i 1885.
[rediger] Keiser Vilhelm IIs fremgang
Under ledelse av sin førte kansler, Otto von Bismarck, sikret Tyskland sin ny posisjon i Europa ved å inngå en allianse med Østerrike-Ungarn, og en diplomatisk avtale med Russland. Bismarck begynte å oppsøke flere allianser og fredsavtaler. Han inngikk fred med omtrent alle nasjoner i Europa, bortsett fra Frankrike. Han fryktet at en krig ville ødelegge den nyfødte nasjonen han hadde vært med å dannet i 1860-årene. I keiser Vilhelm I's siste dager, ble fred i Europa opprettholdt ved hjelp av et stort system med fredsavtaler.
Keiser Vilhelm II var fast bestemt på å styre politikken selv, til tross for sine raske diplomatiske avgjørelser. Etter 1890-valget, der sentrum- og venstrepartiene hadde stor fremgang, og på grunn av hans uvilje i å følge kansleren(Bismarck) som hadde ledet hans bestefar(Vilhelm I), la Vilhelm grunnlaget for Bismarcks tilbaketrekkelse.
Mye av Bismarcks verk ble tilintetgjort i de påfølgende tiårene, da Vilhelm misslykkes i å fornye avtalen med Russland, som åpnet veien for en fransk allianse med Russland i 1891-94. Verre skulle det bli da Vilhelm dannet(1898-1900) en tysk marine kapabel til å true Storbritannias århundrer gamle herredømme på havet, som la grunnlaget for den anglo-franske Entente cordiale i 1904 og dets utvidelse til å også å gjelde Russland i 1907. Trippelententen var nå dannet.
[rediger] Det anglo-tyske marinekappløpet
Som nevnt ovenfor, ønsket Vilhelm II å danne en tysk marine kapabel til å utfordre dominansen til Royal Navy. En slik marine ville holde stand med Tysklands høye koloniale og kommersielle ambisjoner, der målet var å true britenes hegemoni på dette feltet. Keiseren ga ansvaret over til hans sjøfartsminisister og nære rådgiver, storadmiral Alfred von Tirpitz.
Motivert av Vilhelm og sine egen entusiasme for en utvidet marine, satte Tirpitz i gang, mellom 1898 og 1912, byggingen av en flåte stor nok til å utfordre britene. Det tyske programmet var nok til å sette britene i beredskap og inngå den nevnte alliansen mellom Frankrike og Tyskland.
Under ledelse av admiral Jackie Fisher, satte britene også i gang en massiv utbyggelse av sin marine for å holde stand med tyskerne. Hjørnesteinen i den britiske opprustningen skulle bli det massive krigsskipet HMS Dreadnought, som kom under produksjon første gang i 1906. Fra det året til 1914 kappes tyskerne og britene ved å bygge store antall krigsskip, ubåter, og andre sjøfartøy og våpen. Ironisk nok var tysklands skipsbygging en av grunnene til at de tapte krigen. Skipsbygging krever enorme ressurser, som kunne ha blitt brukt til hæren på land.
[rediger] Jernbanen Berlin-Bagdad
Like etter at Orientekspressen hadde transportert sine første passasjerer gjennom Balkan til Konstantinopel i 1888, fikk tyske bankmenn tillatelse fra tyrkiske ledere til å lage en jernbane enda lengre inn i Tyrkia. Innen 1903 hadde andre europeiske nasjoner innsett at tyskerne planla å lage en jernbane som dannet en forbindelse mellom Tyskland og Persiabukten. Dette ville ha gitt Tyskland direkte adgang til de afrikanske koloniene, handel med India og olje fra Irak. Britene så med varsomme øyne på det nye drivstoffet, olje, som ville ha stor påvrikning på den tyske industrien og den stadig voksende tyske marinen(se Engdahl). Suezkanalen og den britiske kolntrollen på havet, kunne unngås ved hjelp av jernbanen, og den tyske makten ville true Trippelententen. De fryktet at den bagdadske jernbanen ville få Tyskland til å dominere på den politiske og økonomiske arenaen i Europa(se Jastrow og Huffstickler).
[rediger] Historiografi
De direkte årsakene til krigen har blitt grundig debattert helt siden krigens utløp.
Like etter krigen ble mange akademiske verk, som la skylden for krigen på Tyskland, produsert i de allierte landene. Akademiske verk fra slutten av 1920- og 30-tallet ga imidlertid like mye skyld på alle deltakerne. Mange faktorer, som nettverkene av hemmelige allianser, den offansive tankegangen, intensiv militærmobilisering, darwinistiske ideer, og mangelen på resolusjonsmekanismer ble fremlagt av mange teoretikere. Disse iddene har opprettholdt seg noenlunde frem til i dag. Samtidig ble det også produsert ensidige verk av politikere, i den hensikt å renvaske seg selv. I Tyskland bestod slike verk i å avlede skyld, mens de allierte la skylden over på Tyskland og Østerrike-Ungarn. Debatten omkring Tysklands skyld var ganske følelsesladet og svært sentral i mellomkrigsårene, og noen krenkelser kan trolig ha bidratt til veksten av Nazismen, som benektet Tysklands skyld.
I 1961 skrev Fritz Fischer det innflytelsesrike «Griff nach der Weltmacht», der han la beskyldte Tyskland for krigen. Fischer mente at mange medlemmer av den tyske regjeringen hadde åpenbare ekspansjonelle planer, formulert etter sosialdemokratenes seier i 1912-valgene. Han påsto at de ville bruke den eksterne ekspansjonen og aggresjonen til å hindre den interne uroen og demokratiseringen. Noen av Fischers verk er basert på Bethmann-Hollwegs «September Programme», der de tyske krigsmålene var presentert. Fischers arbeid dannet en hel skole for undersøkelser i samme retning. Noen eminente forskere ved denne skolen var Imanuel Geiss, Hans-Ulrich Wehler, Wolfgang Mommsen, aog V.R. Berghahn.
Den «berlinske krigsparti» tesen og varienter av den, der interne, tyske politiske faktorer ble beskyldt, ble på en måte standarden i årene etter dets publikasjon. Men teseb har blitt angrepet av mange forfattere.
Til å begynne med vakte ideen sterke reaksjoner, særlig fra konservative historikere, som Gerhard Ritter. Han mente at tesen var uhederlig og unøyaktig. I sine verk fra 1960-årene argumenterte Ritter for at Tyskland hadde akkurat de samme trekkene som andre land, og kunne ikke bli utpekt som spesielt ansvarlig.
Andre forfattere, som Arno Mayer, var enig i noen aspekter ved teorien, men mente at den isolerte Tyskland fra den historiske konteksten. Mayer hevdet at alle statene mer eller mindre handlet som Tyskland i årene før krigen. Samuel R. Williamson la mesteparten av skylden over på den østerriksk-ungarske eliten fremfor den tyske i sin bok fra 1990, «Austria-Hungary and the Coming of the First World War». Et annet nytt verk er Niall Fergusons «The Pity of War», som fullstendig benekter Fischers teorier, og som i stedet legger mesteparten av skylden over på det dårlige britiske diplomatiet. Nylig har den amerikanske historikeren David Fromkin, i sin bok «Europe's Last Summer»(2004), overgitt skylden ens alene til Tyskland og Østerrike-Ungarn.
I løpet av 1960-årene voks det frem to konkurrerende teorier om årsaksforklaringen til Første verdenskrig. Den første, anført av den vest-tyske historikeren Andreas Hillgruber, hevdet at en kalkulert risiko hadde gått forferdelig galt i Berlin i 1914. Hillgruber hevdet at det tyske riket i 1914 ønsket å bryte trippelalliansen mellom Russland, Frankrike og Storbritannia med å oppmuntre Østerrike-Ungarn til å invadere Serbia, og dermed provosere frem en krise som bare vill råke St. Petersburg. Hillburgerer hevdet videre at tyskerne håpte at både Paris og London ville betrakte krisen på Balkan som Russlands anliggende, og ikke deres, og at mangelen på anglo-fransk støtte ville føre til at russerne inngikk en avtale med Tyskland. Hillburger mente altså at den tyske regjeringen hadde fremprovosert en risikofylt krig på Balkan, som til slutt førte til en verdenskrig.
En annen teori var A.J.P. Taylors «jernbaneteori». I følge Taylor ønsket ingen av stormaktene en krig, men de alle ønsket å øke sin makt i forhold til hverandre. Taylor hevdet at ved å delta opprustningskappløpet, og ved å utvikle detaljerte togtidstabeller for mobilisering, håpte de kontinentale stormaktene på å utvikle et avskrekkende middel som ville få de andre til å innse at krigsrisikoen var alt for farlig. Da krisen utartet seg sommeren 1914, hevdet Taylor, førte behovet for å mobilisere seg raskere enn sitt potensial til at lederne ble fanget av sin egen logistikk. Togtabellene tvang frem en invasjon (av Belgia, fra Tyskland) som en uungåelig fysisk og logistisk konsekvens av den tyske mobiliseringen. På denne måten ble mobiliseringen, som var ment som en trussel i å forhindre krig, til en årsaksfaktor for krigen som skulle komme, hevdet Taylor. Mange har hevdet at Taylor, som var en av lederne av Nedrustningskampanjen for atomvåpen, utviklet denne teorien som en liten advarselsallegori for atomkappløpet.
[rediger] Litteratur
World War I fra Wiktionary
WWI Textbooks fra Wikibooks
WWI Quotations fra Wikiquote
WWI Source texts fra Wikisource
WWI Images and media fra Commons
WWI News stories fra Wikinews
- Engdahl, F.W., A Century of War. (1994) ISBN 0745323103
- Evans, R. J. W., and Hartmut Pogge Von Strandman, eds. The Coming of the First World War (1990), essays by scholars from both sides
- Ferguson, Niall The Pity of War Basic Books, 1999 ISBN 0465057128.
- Fischer, Fritz From Kaiserreich to Third Reich: Elements of Continuity in German history, 1871-1945, Allen & Unwin, 1986 ISBN 0049430432.
- Fischer, Fritz Germany's Aims In the First World War, W. W. Norton ; 1967 ISBN 0393053474.
- Fischer, Fritz War of Illusions : German policies from 1911 to 1914 Norton, 1975 ISBN 0393054802.
- Fromkin, David Europe's Last Summer: Who Started The Great War in 1914?, Knopf 2004 ISBN 0375411569.
- Gilpin, Robert. War and Change in World Politics Cambridge University Press, 1981.
- Hamilton, Richard and Herwig, Holger. Decisions for War, 1914-1917 Cambridge University Press, 2004.
- Henig, Ruth The Origins of the First World War (2002)
- Hillgruber, Andreas Germany and the Two World Wars, Harvard University Press, 1981 ISBN 0674353218.
- Rolf Hobson. Imperialism at Sea: Naval Strategic Thought, the Ideology of Sea Power, and the Tirpitz Plan (2002)
- Joll, James. The Origins of the First World War (1984)
- Jastrow, Morris. The War and the Baghdad Railway: the story of Asia Minor and its relation to the present conflict. 1917. also ASIN B0006D8OSQ
- Keiger, John F.V France and the Origins of the First World War, St. Martin's Press, 1983 ISBN 0312302924.
- Kennedy, Paul The Rise of the Anglo-German Antagonism, 1860-1914, Allen & Unwin, 1980 ISBN 0049400606.
- Kennedy, Paul M. (ed.). The War Plans of the Great Powers, 1880-1914. (1979)
- Knutsen, Torbjørn L. The Rise and Fall of World Orders Manchester University Press, 1999.
- Lee, Dwight E. ed. The Outbreak of the First World War: Who Was Responsible? (1958), readings from, multiple points of view
- Leslie, John (1993). “The Antecedents of Austria-Hungary’s War Aims,” Wiener Beiträge zur Geschichte der Neuzeit Elisabeth Springer and Leopold Kammerhofer (Eds.), 20: 307- 394.
- Lieven, D.C.B Russia and the Origins of the First World War, St. Martin's Press, 1983 ISBN 0312696086.
- Sean M. Lynn-Jones, and Stephen Van Evera (eds.) Military Strategy and the Origins of the First World War (2nd ed., Princeton UP, 1991)
- Mayer, Arno The Persistence of the Old Regime : Europe to the Great War Croom Helm, 1981 ISBN 0394511417.
- Ponting, Clive (2002). Thirteen Days. Chatto & Windus.
- Remak, Joachim The Origins of World War I, 1871-1914, 1967 ISBN 0030828392.
- Ritter, Gerhard “Eine neue Kriegsschuldthese?” pages 657-668 from Historische Zeitschrift Volume 194, June 1962, translated into English as “Anti-Fischer: A New War-Guilt Thesis?” pages 135-142 from The Outbreak of World War One: Causes and Responsibilities, edited by Holger Herwig, 1997
- Schroeder, Paul W. (2000), “Embedded Counterfactuals and World War I as an Unavoidable War” in Unmaking the West: Counterfactual Thought Experiments in History, Philip Tetlock, Richard Ned Lebow and Geoffrey Parker (Eds.).
- Jack Snyder, “Civil—Military Relations and the Cult of the Offensive, 1914 and 1984,” International Security 9 #1 (1984)
- Steiner, Zara Britain and the Origins of the First World War Macmillan Press, 1977 ISBN 0312098189
- Stevenson, David. Cataclysm: The First World War As Political Tragedy (2004) major reinterpretation
- Stevenson, David. The First World War and International Politics (2005)
- Taylor, A.J.P. War by Time-Table : How The First World War Began, Macdonald & Co., 1969 ISBN 0356042065
- Stephen Van Evera, "The Cult of the Offensive and the Origins of the First World War," in International Security 9 #1 (1984)
- Wehler, Hans-Ulrich The German Empire, 1871-1918, Berg Publishers, 1985 ISBN 0907582222.
- Weikart, Richard, From Darwin to Hitler: Evolutionary ethics, Eugenics and Racism in Germany. 2004 ISBN 140396502
- Williamson, Samuel Austria-Hungary and the Origins of the First World War, St. Martin's Press, 1991 ISBN 0312052391.
[rediger] Norsk
- David Fromklin Europas siste sommer : hvem startet storkrigen i 1914? oversatt av Kjell Olaf Jensen. Oslo : Humanist forlag. ISBN: 978-82-92622-06-3
- Willmott, H.P., Hobson, Første verdenskrig. Innledning ved Richard Overy ; oversatt av Nils Petter Thuesen ; tilrettelagt for norske forhold av Rolf Hobson. Oslo. Damm forlag. ISBN: 82-04-10174-0
