Dante Alighieri

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Dante Alighieri

Dante Alighieri (født 1265, død 1321) var en italiensk forfatter og poet, mest kjent for Den guddommelige komedien (La Divina Commedia), et av verdenslitteraturens høydepunkter.

Dante Alighieri ble født i Firenze, Italia. Firenze var byen han skulle se på som ”hjem” resten av livet, og den spilte en stor rolle i hans senere forfatterskap. Han studerte grammatikk, retorikk, skolastisk logikk og teologi. Han lærte seg å skrive bra, og han studerte og leste flittig det som var av anerkjent litteratur på den tiden. I 1283 debuterte han som dikter med en sonette, som han sendte rundt til de kjente dikterne i Firenze. Da var han 18 år gammel. Sonetten skulle senere bli det første diktet i diktsamlingen Vita Nuova, som betyr nytt liv. Dette verket var det første av Dantes større verker. De første tekstene hans var i stor grad kjærlighetsdikt, bl.a. skrev han et hyllingsdikt til "de 60 vakreste kvinnene i Paris". Denne perioden av Dantes dikting varte fram til han ble mer opptatt av politikk enn diktning.

En skikkelse som går igjen i flere av kjærlighetsdiktene og også i Vita Nuova, og som senere skulle gjøre seg bemerket med en av de viktigste rollene i Den guddommelige komedien, er kvinnen Beatrice. Hun figurerer også i det samtidige verket Dekameronen, og blir skildret som noe mer enn en vanlig kvinne: Beatrice er symbolet på det opphøyde, hun er hellig og umåtelig vakker. I Den guddommelige komedien blir hun tolket som symbolet på tro og kjærlighet, eller det rette.

Det som er litt pussig med denne kvinnen, er at hun ifølge flere kilder faktisk eksisterte. Hun het Beatrice Portinari, og Dante traff henne ifølge myten to ganger i løpet av sitt liv. Den første gangen var hun åtte år, og Dante var ni. Visstnok ble han hodestups forelsket. Beklageligvis for Dante ble det tre år senere inngått en avtale om at han skulle giftes med ei anna jente, som han etter hvert ble gift med og de fikk flere barn. Ni år etter deres første møte, traff Dante Beatrice igjen. Det sies at hun så på ham og hilste, og dette var altså nok til å holde Dantes kjærlighet varm. Dessverre døde Beatrice i 1290, knapt 25 år gammel. Dante uttalte at han ville fortsette å kunne synge om henne som ennå ingen har sunget om noen kvinne.

På Dantes tid var Firenze preget av den politiske striden mellom guelfere og ghibelliner. Dante var guelfer. Guelferne var splittet i to grupper, hvite og svarte. Dante sympatiserte med de hvite guelferne, som stilte spørsmålstegn ved pavedømmet, og som støttet Firenzes selvstendighet. I 1301 ble Dante sendt til paven for å diskutere om det fremtidige bystyret, men paven støttet de svarte guelferne og ga Dante en bot og en toårig utvising fra Firenze.

Men Dante verken betalte eller stakk av. Året etter ble derfor dommen omgjort til stikk av, eller bli brent på bålet. Dommen gjaldt også Dantes sønner fra fylte 14 år. Mens Dante var politiker, brukte han også mye tid på å lese og studere videre. Dette skulle få stor betydning for hans intellektuelle og moralske utvikling. Han ble eldre, og vendte blikket mot de større og viktigere ting i livet enn jenter. Beklageligvis for Dante leste han så mye at han ble svært svaksynt.

De første årene i eksil arbeidet Dante hardt sammen andre guelfere som hadde lidt samme skjebne. Han skrev brev i øst og vest, men lite hjalp det. Til slutt stakk han av for å flakke rundt. Riktignok fikk han etter en tid tilbud om å komme tilbake, men han avslo fordi han mente det ville være ydmykende. Så dødsdommen varte videre, den skulle nå stå ved makt uansett hvor han og hans sønner ble pågrepet. Denne perioden ble den mest produktive i Dantes liv. Han brukte nå mye av det han hadde lest til å skrive selv og filosofere videre. Hans første store verker fra denne perioden er språkavhandlingene Convivio og De vulgari eloquentina (1304-08). I det første forsvarer han bruken av italiensk, eller folkespråket, som litterært språk framfor latin. Det andre verket er en avhandling om det italienske språk, skrevet på latin. Dante skrev italiensk på sin egen dialekt, og det sies at det var med ham Toscana-dialekten ble etablert som standard italiensk skriftspråk.

I perioden 1310-13 skrev han Monarchia, et latinsk verk som forsvarer monarkiet. Monarkiet var visstnok gitt direkte til romerne fra Gud, mente han. Dante var generelt veldig glad i de gamle romerne, han mente også at han selv stammet fra dem, skjønt det ble aldri bevist. Han favoriserte monarkiet framfor pavedømmet. Dante mente at paven syndet mot både religionen og naturretten når han blandet seg i kriger med sine krav om verdslig makt. Flere paver får gjennomgå kraftig i Komedien.

I 1320 skrev Dante to ekloger, hvorav et naturvitenskapelig verk.

Det mest kjente verket hans er Den guddommelige komedien, der han skildrer sin egen reise gjennom Helvete, Skjærsilden og Paradiset. Dante brukte antakelig svært mange år på å skrive det, for det inneholder omtrent alt som er av datidens vitenskap, religion og filosofi, i tillegg til den kompliserte måten det er skrevet på. Komedien ble lovprist da den kom ut, og det ble ofte arrangert offentlige høytlesninger av den.

Dante døde i 1321 i Ravenna, Italia. Han ble mer populær etter sin død, mye takket være Komedien. Firenze forsøkte å få utlevert Dantes levninger, men Ravenna har til dags dato nektet å gi dem fra seg.

[rediger] Verk

Vita nuova (Nytt liv), ca. 1295
Convivio (Gjestebudet), 1304-07
De vulgari eloquentia (Om å dikte på folkespråket), ca. 1305
De Monarchia libri tres (Tre bøker om monarkiet)
La commedia (Den guddommelige komedien), 1307-21
Eclogae, 1319-20
Quaestio de situ et forma aquae et terrae (Undersøkelse om jordas og vannets stilling og form), 1320