Martin Luther King jr.
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Viktig opprydning: Denne artikkelen dekker et viktig tema, men har for dårlig standard og trenger en opprydning for å ordne dette.| Martin Luther King jr. | |
 |
|
| Født | 15. januar 1929 Atlanta, Georgia, USA |
| Død | 4. april 1968 Memphis, Tennessee, USA |
| Yrke | Baptistprest, borgerrettighetsforkjemper og vinner av Nobels fredspris |
 |
| Nobels fredspris 1964 |
Martin Luther King jr. (født 15. januar 1929, død 4. april 1968) var en amerikansk baptistprest, borgerrettighetsforkjemper og vinner av Nobels fredspris. Han er en av de viktigste skikkelser i amerikansk historie og i ikke-volds-bevegelsen. Han fikk stor respekt for sitt engasjerte arbeid, og ble omtalt som «De sortes president». Halvannet tiår etter drapet på King utropte USA hans fødselsdag til offentlig høytidsdag (Martin Luther King Day). Martin Luther King Day markeres alltid på den tredje mandagen i januar selv om hans egentlige fødselsdag var den 15. I 1977 ble han posthumt tildelt Presidentens frihetsmedalje av president Jimmy Carter.
Innhold |
[rediger] Forhistorien
I år 1492 oppdaget Christofer Columbus Amerika, og Europas herredømme i hele Amerika ble innledet. Kolonimaktene formelig strømmet til og konkurrerte om å erobre de nye landområdene. I 1518 ankom et skip Nord-Amerika. Der skulle de svarte slavene ombord begynne på sin nye tilværelse som slaver for hvite koloniherrer. Slavene som kom, var en del av slavetrekanten. Denne s.k. trekanthandelen hadde tre punkter: Nord-Amerika, Europa og Afrika. Skip dro fra Europa til Afrika, hentet slaver, transporterte dem over Atlanteren til bomullsfarmene i Nord-Amerika, og dro så tilbake til Europa, fullastet med bomull som skulle selges.
Slaveimporten økte og man regner med at 15-40 millioner slaver ble transportert til Nord-Amerika (som senere ble USA). Dette dannet tilsammen et solid befolkningsgrunnlag, og som et resultat av dette er store deler av befolkningen av USA i dag afro-amerikanere.
Slaveriet var ansett som en merkelig institusjon i nordstatene og da sørstatene mot 1860 ble i undertall i kongressen, fryktet de for fremtiden til denne ordningen som bomullsplantasjene, og dermed også sørstatene, var avhengig av. Valget av den moderate slaverimotstanderen Abraham Lincoln til president i på høsten i 1860 førte til at enkelte av sørstatene rev seg løs fra unionen, og den amerikanske borgerkrigen begynte året etter. I 1863 bestemte Abraham Lincoln at slaveriet skulle opphøre i hele USA (Emancipation Proclamation). Med krigen, opphørte også slaveriet i 1865, men uten at forholdene for de tidligere slavene ble noe bedre av den grunn. Sørstatene var avhengige av denne arbeidskraften, og for å beholde den ble det vedtatt lover som blant annet forbød svarte fra å eie land.
I 1963, nesten hundre år etter slutten på borgerkrigen, hadde de tilnærmet like levebetingelser. Det var apartheid-lignende tilstander, og vanskelig å leve. Det var innført raseskillepolitikk, og det var utbredt rasisme i USA. Men nå ville den svarte befolkningen bli fridd.
Martin Luther King var bevisst på at han var like mye verdt som en hvilken som helst hvit person. Men nok viktigst av alt lærte han å ikke møte de hvite med hat mot hat – dette ville bare skape enda mer hat, frykt og avstand.
Gjennom oppveksten fikk King føle på ryggen flere ganger den aktive differensieringspolitikken. Et eksempel var at han lekte veldig mye med noen hvite gutter, og de var gode venner. Men en dag sendte moren til de hvite guttene King hjem med en melding: «Guttene kan ikke leke med King mer, og han kan ikke komme bort lenger». Dette var fordi de var blitt for gamle, og raseskillepolitikken begynte å trå til i livene deres.
[rediger] Martin Luther King blir født
I 1929 blir Martin Luther King jr. født i Atlanta, Georgia. Dette var i sørstatene. Hans far var prest i den lokale kirken. King var en veldig lærenem gutt, og var generelt veldig ivrig når han bestemte seg for å gjøre noe. Da han var fem år gammel, kunne han store bibelsitater, og som seksåring sang han gospelsanger. En dag han og familien var på vei hjem fra kirken, hadde det vært en utenbysfra prest som holdt en sterk tale. King sa «En dag skal jeg si like store ord!». Han ble som ung inspirert, og fikk øyeblikkelig lyst til å bli en stor taler i livet sitt. Han ville forkynne og tale med glød, og han fikk opp øynene for talekunsten og oratori.
Det var likevel veldig klart da Martin var ung, at det var aktiv rasisme i hans nærområde. På bussene var det differensiering aktivt, og svarte måtte for eksempel vike for hvite om alle plassene var opptatt. Dette gjaldt selv om det var gamle, slitne svarte kvinner med tung last som måtte vike for unge og sterke hvite menn som ikke hadde noe med seg. Det ble betraktet som helt vanlig.
Men King fikk gjennom hele sin oppdragelse få vite om farens avsky for differensieringssystemet Et annet eksempel da han var litt eldre – 15 år, skjedde i en konkurranse. På skolen hadde King begynt å jobbe aktivt med taler, og utviklet stadig bedre materiell. Ett år skulle det være en konkurranse på hvem som kunne holde den beste talen i delstaten, og han meldte seg selvfølgelig på med en gang. King dro til konkurranselokalet, og holdt talen ”Negeren og konstitusjonen”, som handlet om raseskillet. Han vant. På veien hjem var han utrolig stolt, han hadde jo nettopp vunnet sin første avgjørende tale. Kry ventet han på å komme seg hjem og fortelle om hva som hadde skjedd til foreldrene sine.
Men på bussen hjem stoppet den på en holdeplass – og flere hvite kom ombord. Sjåføren snudde seg og ba King om å flytte seg. Da protesterte King høylytt. Han hadde tross alt nettopp vunnet en konkurranse som var imot nettopp denne typen hendelser, og nå ba en hvit mann om at han flyttet seg. King protesterte, men ble raskt roet ned av læreren sin. I sinne reiste han seg, og lot de hvite få plassen hans.
Samme året, 1944, begynte King på college. Dette var tre år tidligere enn de fleste, men han var en veldig smart gutt som raskt kom inn. Der var imidlertidlig mesteparten av personene hvite, og det var vanskelig i skolen.
Her bestemte han seg også for å bli prest. Han ville først satse på å bli advokat eller lege for å hjelpe sine svarte brødre, men farens glødende taler i kirken overbeviste han om at religion var veien for å nå ut til de svarte. Derfor bestemte han seg for å studere teologi (prestelære).
Senere begynte han imidlertidlig på et universitet for svarte, som var meget stimulerende for ham selv. Rektoren var selv svart, og oppmuntret til debatt og diskusjon. Dette stimulerte King mye, og han ble mer og mer bevisst.
I 1948 kom han til høydepunktet i utdanningen, da han begynte på Crozer Seminary, 19 år gammel. Her følgte han reglene til punkt og prikke, og var forsiktig ettersom det var en blanding av svarte og hvite. Her studerte han veldig hardt, og leste mye bøker. Han lærte om Mahatma Gandhi og Henry Thoreau, hvor Gandhi ville bli hans store forbilde, fulgt av Thoreau. Se senere i artikkelen (avsnitt «Kings ikkevoldsprinsipp») for hva Gandhi inspirerte ham til, mer utdypet. Av Gandhi lærte han om ikkevoldsprinsippet.
[rediger] King stifter familie
Nå var Martin Luther King jr. en velutdannet mann, og hadde en solid utdannelse innen teologi. Etter Crozer Seminary gifter han seg med Coretta Scott, en danserinne som han ble voldsomt forelsket i. I 1953, 24 år gammel, blir han far til sin første datter. Samme år fullfører han sin doktorgrad i teologi ved Boston University.
I denne perioden bosetter de seg også i en liten by kalt Montgomery, Alabama, hvor hendelser som vil være avgjørende for resten av Kings liv, vil finne sted. Ekteparet bestemmer seg for å bosette seg her for å hjelpe svarte med deres rettigheter. Dr. King blir prest i denne lille byen, ved en lokal kirke for svarte.
[rediger] Rosa Parks
Vi befinner oss i Montgomery, Alabama, sent på kvelden, første desember 1955. En mørkhudet dame, Rosa Parks, går ombord på en buss og setter seg ned i den «svarte» avdelingen. Så stopper bussen, og flere passasjerer kommer på. En hvit mann får ikke sitteplass. Sjåføren beordrer henne til å forlate hennes sete, til fordel for den hvite mannen, men Rosa nekter å flytte seg; hun er lei av å bli skjelt ut hele tiden. Til slutt kommer politiet til bussen, fjerner henne med makt, og hiver henne i fengsel.
Denne hendelsen vakte voldsom oppmerksomhet i lokalsamfunnet. Rosa Parks var en rolig og respektabel borger, som sjelden gjorde noe spesielt. Men nå som hun hadde blitt behandlet såpass brutalt på grunn av at hun ikke ville gi opp et sete til fordel for en hvit mann, rystet det alle i kirken. Kirkeledelsen kalles sammen, og et møte holdes. En idé oppstår: å boikotte bussene.
Forslaget slår igjennom øyeblikkelig, og kirkelederene velger King til å lede boikotten. Boikotten ville ramme bussene sterkt, ettersom 75 % av passasjerene var svarte. En organisasjon blir også dannet, kalt «Montgomery Improvement Association», som skulle prøve å bedre de svartes levekår i Montgomery.
Neste dag var det et møte i den lokale kirken, hvor alle fikk vite at boikotten var satt i gang. Det fikk full støtte. For at man skulle slippe å gå, ble det organisert billige taxier, og egne biler som kjørte. Men én ting gjorde King krystallklart: vold skulle ikke brukes. Dette var en sentral del av protesten, og det ble starten på en hel rekke ikkevoldsaksjoner. På denne måten ble protestene mye mindre utsatt for politi og rettergang. Ikkevoldsprinsippet ville senere vise seg å bli et av de viktigste våpnene.
Da aksjonistene holdt et møte med ordføreren, rådmannen og politimesteren, avslo de blankt alle kravene om respekt og likeverdighet. Det skulle bli en hard kamp. Først slo ikke boikotten igjennom, men Høyesterett erklærte at det var grunnlovsstridig å skille svarte og hvite på busser. Dette førte til at de lokale styresmaktene måtte gi opp, og slippe ombord personer uansett rase eller opprinnelse. Martin Luther King gikk da ombord i en buss med Rosa Parks. De satte seg ned, og ble møtt hyggelig av personene på bussen. Raseskillet var blitt opphevet, og de ble nå møtt med respekt.
[rediger] Kampen videre
Nyhetene spredte seg nå videre i sørstatene, og folk fikk opp øynene opp for den vellykkede protesten i Montgomery. Flere organisasjoner møttes, og de skapte SCLC (Souther Christian Leadership Conference). Her ble også King leder, og han begynte å få et travelt liv. I 1957-1958 reiste han rundt i sørstatene og holdt totalt 208 foredrag. I 1960 var han i New York og skulle signere sin egen bok, Stride Toward Freedom, som omtalte hendelsene i Montgomery. En kvinne kom og sa: «Er De Martin Luther King?». King svarte: «Ja». Øyeblikkelig tok kvinnen frem en kniv og stakk King i brystet. Eggen på kniven kom nær hjertet, og når King ble transportert til sykehuset ble det sagt at han var «bare ett nys fra å dø». Da hadde nemlig kniven falt ned på hjertet, og han hadde dødd momentant.
I 1960 ble en student nektet servering på en bussterminal. Han ble inspirert av hendelsen og Kings aksjoner til å begynne med såkalte sitt-ned-aksjoner. Dette gikk ut på å sette seg ned, og sitte der lenge. Dette var en form for stille protest som statuerte et eksempel. Etter denne hendelsen ble flere studenter engasjert, og Studentenes Ikkevolds Samarbeidskomité ble dannet. Her var også ikkevoldsprinsippet satt i sentrum, og grunnlaget for hele aksjonen.
Samtidig ble faktisk King fengslet, og man fant en gammel, gammel lov som var imot lignende protester. Man visste at det var urettferdig, men hvite dommere ville aktivt stoppe King ved å finne smutthull i lovene. Dette så daværende presidentkandidat John F. Kennedy, som tok noen telefoner og fikk King ut fra fengsel. Kennedy ble en viktig samarbeidsfaktor i kampen mot raseskillepolitikken.
I ettertid fant flere marsjer sted, og jeg vil se på de to viktigste: Birmingham-protesten og marsjen til Washington.
[rediger] Birmingham-protesten
I 1963 hadde King holdt på en del år, og vokste i popularitet. Nå ville han dra til det som ble betraktet som «rasismens hovedstad». Og navnet var ikke uten grunn, ettersom rasismen satt dypt i denne byen, kalt Birmingham. King ville utfordre kreftene i dette stedet, og sa følgende: «Vi skal måle deres evne til å påføre oss lidelse med vår evne til å tåle lidelsen». I 1963 marsjerte flere tusen på tusen svarte inn i byen, i ro og fred. De skulle ikke utøve vold, og vise seg selv som selvbeherskede og kontrollerte. Bull Connor, politisjefen, sa at han ville stoppe protestene til det fløt blod i gatene. Og han var forberedt på protestantene. 3000 politifolk og brannmenn sto klare med vannkanoner, som skulle brukes på demonstrantene. Når folkemengdene kom fredfullt inn i byen, slapp de løs trykket og begynte å spyle høytrykksvann på protestantene.
Men demonstrantene ville ikke gi opp, de sto på. Gang på gang gikk de inn i byen, selv om de ble blodige og fillete av vannet og volden. Men politimesteren ga bare ordre om å fortsette å spyle vann. Men til slutt la beredskapen ned kanonene. De så de fredfulle personene som gikk gjennom, bli utsatt for vold om og om igjen, uten å gjøre noe særlig motstand. Til slutt lot de dem passere, og la ned våpnene sine.
Mange ble flere ganger fengslet, og de satt der bare tålmodig. King selv ble også fengslet. I fengselet skrev han også det såkalte «Letter from Birmingham», som var en viktig samling av alle hans tanker der og da, til alle. Til slutt ble såpass mange fengslet at det ikke var mer plass i fengslene, og politiet visste ikke hva de skulle gjøre. Dette var også en faktor for at de til slutt la ned alle sine våpen.
I denne protesten hadde også mange meldt seg frivillig, deriblant barn. De insisterte på å bli med, de ville kjempe for fremtiden. Derfor fikk de være med, og dette var med å gi et ekstra sterkt inntrykk. Noen andre som deltok frivillig, var mange hvite som allerede hadde blitt overbevist om at raseskillepolitikken var noe forferdelig. Men den viktigste faktoren ved denne demonstrasjonen, var medienes makt. Alt som skjedde under protesten, ble filmet meget nøye, og smerten, skrikene og den edle ikkevoldsmetoden ble kringkastet direkte inn i privathjemmene. Den vanlige amerikaner fikk øynene opp for hvor forferdelig de svarte ble behandlet i protesten, og for mange var dette starten på slutten av deres rasistiske tendenser. På mange måter ble det en vekkelsesbølge som skylte over USA.
[rediger] Marsjen til Washington
Senere skulle King holde en meget avgjørende marsj, som skulle gå til Washington, DC, USAs hovedstad, i 1963. I media, og i rapportene King fikk før marsjen, fikk han vite at bare 25 000 personer skulle møte opp. Han og hans nærmeste medarbeidere var dypt bekymret, ettersom de ville trenge minst 100 000 personer for å gjøre et virkelig inntrykk og manifestere det sterke de mente. Men folk var mer lojale enn som så. Svarte brant for denne saken, og så mye som 250 000 personer møtte opp på startplassen. Dette var ti ganger mer enn de hadde trodd, og Martin ble lamslått da han ankom taleplassen. På stedet ved minnesmerket for Abraham Lincoln, avholdt han en av hans mest berømte taler: «I Have a Dream» (Jeg har en drøm). Når han gikk opp på talerstolen, begynte folk å applaudere massivt. Nå skulle han holde den avgjørende talen, som skulle reise moralen til et maksimum.
Her er en del av talen hans, oversatt til norsk: Jeg har en drøm om at en dag vil til og med staten Mississippi, en stat med en flod med hatet av urettferdighet, med en flod av undertrykkelse, vil bli transformert til en oase av frihet og rettferdighet.
Jeg har en drøm om at en dag vil mine fire små barn leve i en nasjon hvor de ikke blir dømt etter deres hudfarge, men av deres personlighet og karakter. Jeg har en drøm idag!
Jeg har en drøm om at en dag, nede i Alabama, med dens fordervede rasister, og dens guvernør som taler ord om partiskhet og annulering; en dag rett nede i Alabama vil små svarte gutter og svarte jenter kunne holde hender sammen med små hvite gutter og jenter som søstre og brødre. Jeg har en drøm idag!
Marsjen ble videre en enorm suksess, og vakte stor oppmerksomhet. Dette var klimakset i de svartes kamp mot raseskillepolitikken.
[rediger] King går gjennom sine siste faser
Samme år som marsjen til Washington, DC fant sted, ble president John F. Kennedy drept. Dette førte til et stort tap i støtten til hans sak.
Senere fant et gjennombrudd sted. Den nye presidenten, Lyndon B. Johnson, signerte en lov som viste at svart og hvit var lik. Nå var alt grunnlovsfestet, og kampen for å tilvenne alle rasistene kunne begynne. Johnson uttalte seg slik: «De som er like for Gud, skal nå være like i valglokalene, i klasserommene, i fabrikkene og hoteller, restauranter, kinoer og andre steder som betjener publikum». For Gud var alle like; ergo svart og hvit var nå lik.
Senere dro King til Norge, 10. desember 1964, for å få Nobels Fredspris for sitt arbeid basert på ikkevoldsprinsippet. Men han måtte raskt tilbake til USA for å fortsette kampen. Senere skulle King holde enda en marsj, i april 1968. På denne tiden kjempet King enda aktivt, og hadde fått seg mange motstandere blant annet Ku Klux Klan. Det var ikke uvanlig at han og familien fikk konstant trusler, og en gang ble en bombe med dynamitt funnet tikkende på verandaen i hans eget hus. Han levde konstant farlig, og nå skulle han komme til å bli drept. Før protesten var King og hans medarbeidere samlet i et hus, og King gikk ut på terrasssen for å trekke frisk luft. Da lå en skarpskytter klar, og skjøt et skudd som gikk inn i nakken til King og eksploderte. King døde en time senere, på sykehuset. Skuddet var dødbringende.
Under begravelsen hersket det stor sorg innenfor de svarte kretsene. Det var et stort tap, når den selvutpekte lederen døde i et attentat. Men kjærligheten til ham ble vist sterkt, når 100 000 mennesker møtte opp og fulgte kisten hans gjennom hele begravelsen. Kisten ble trukket av to esler, som symboliserte den svartes undertrykkelse som slave i lange tider.
På graven hans fikk han inngravert: «Free at last, free at last, thank God Almighty I’m free at last». Mange mener at King var forberedt til å dø, og ble nå frigjort fra jorden. Men hans oppgave var fullført.
Hans egne barn ville følge i hans fotspor, og kampen mot rasismen fortsatte, og fortsetter den dag i dag. Men den største delen var gjort, og King ville bli husket for det i evig tid.
[rediger] Kings ikkevoldsprinsipp
Noe som sto sentralt i Kings kamp mot raseskikkepolitikken, og var den fundamentale nøkkelen for gjennombruddet hans, var selve ikkevoldsprinsippet. Da han studerte ved Crozer Seminary, lærte han blant annet om Gandhi som hadde klart å kaste ut den britiske kolonimakten uten bruk av vold overhodet. Dette ville være hans største idol og inspirasjonsskilde.
King selv sa at ingen form for vold skulle brukes i protestene. Man skulle være selvbehersket, og vise at man ikke ville føre til noe voldelig. Man skulle være edel, og ikke falle ned på rasistenes plan. Han mente også at hat ikke var nøkkelen. Man hadde god grunn til å hate de hvite, men som King visste, var at Hat mot Hat bare ville avle mer hat. Han ville møte hatet med kjærlighet og tro, og på den måten nøytralisere hatet. Dette ble vist i Birmingham protesten, da til slutt politistyrkene la ned sine våpen.
King mente at selve mursteinen for rasismen var hatet, og igjen var hatet forårsaket av frykt for de svarte. Denne frykten måtte nøytraliseres. Ved å vise seg selv rolig og med selvrespekt, kunne de få dette fra de hvite. Det klarte han suverent.
