Roald Amundsen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Roald Engelbregt Gravning Amundsen | |
 |
|
| Født | 16. juli 1872 Borge i Østfold |
| Død | sannsynligvis 18. juni 1928 nær Bjørnøya |
| Ektefelle | Ugift |
| Yrke | Polfarer |
Roald Engelbregt Gravning Amundsen (født 16. juli 1872 i Borge i Østfold, død sannsynligvis 18. juni 1928) var en norsk polfarer. Han er mest kjent for å ha funnet Nordvestpassasjen og for å ha ledet den første ekspedisjonen som nådde frem til Sydpolen.
Innhold |
[rediger] Barndom og ungdom
Roald Amundsen ble født 16. juli 1872 på Hvidsten i Borge ved Sarpsborg, som yngste sønn av skipsreder Jens Amundsen og fogdedatter Gustava Sahlquist. Faren døde da Roald var 14 år. Hans tre eldre brødre gikk i farens spor innen skipsfart, selv påbegynte han etter morens ønske studier i medisin. Da moren døde droppet han legestudiene i en alder av 21 år. Han ble inspirert av Fridtjof Nansens kryssing av Grønland i 1888 og bestemte seg for å dedikere livet sitt til oppdagelsesreiser.
Amundsen hadde mye gjeld og hadde store problemer med å få finansiert polarferdene. Han reiste blant annet på foredragsturné til Amerika for å tjene inn penger. Her møtte han Lincoln Ellsworth som ble en av Amundsens mange bidragsytere, og gav betydelige bidrag til begge polferdene.
Han måtte skaffe seg erfaring fra sjøen, og hans første hyre var ombord i et selfangstskip. Styrmannseksamen fikk han ved Christiania Sjømandsskole 1. mai 1895. Skippereksamen tok han i 1905 i forbindelse med forberedelsene til toktet med «Fram». Det var de arktiske og antarktiske områdene som opptok ham.
[rediger] Belgica-ekspedisjonen
Amundsen var kjent med at den belgiske forskeren Adrien de Gerlache hadde planer om et tokt til Antarktis med «Belgica». Da oppsøkte han Gerlache og mønstret på som styrmann den 16. august 1897. Ekspedisjonen var den første som noen gang overvintret i Antarktis, selv om dette ikke var planen frøs skipet fast i isen. Etter Amundsen sin mening ble ekspedisjonen reddet fra skjørbuk ved at legen ombord, Frederick Cook, jaktet på dyr og serverte det ferske kjøttet til ekspedisjonsmedlemmene. Dette skulle være nyttig kunnskap til senere ekspedisjoner. Amundsen knyttet et nært vennskap til Cook, et vennskap som skulle vare livet ut.
Da han mønstret av Belgia 13 måneder senere begynte han å forberede sin egen ekspedisjon som ble gjennomført med skipet «Gjøa».
[rediger] Nordvestpassasjen
Amundsen ledet i 1903 den første ekspedisjonen som krysset Nordvestpassasjen mellom Atlanterhavet og Stillehavet med «Gjøa». De reiste via Baffin Bay, Lancaster, Peel Sounds, James Ross og Rae Strait, og tilbrakte to vintre hvor de utforsket land og isområder fra stedet som i dag kalles Gjoa Haven, Nunavut i Canada.
I løpet av denne tiden studerte Amundsen Netsilik-befolkningen i området for å lære seg arktiske overlevelsesteknikker, og tok til seg deres klesvaner. Han lærte også å bruke trekkhunder fra denne befolkningsgruppen. De fortsatte syd for Victoria Island, og skipet forlot den arktiske øygruppen 17. august 1905, men måtte stoppe for vinteren før den kunne fortsette til Nome på Alaskas Stillehavskyst. Eagle City i Alaska, som lå 800 km unna, hadde en telegraf-stasjon. Amundsen reiste dit (og tilbake) over land for å sende et telegram om at han hadde nådd sitt mål 5. desember 1905. Nome ble nådd i 1906. Vanndyben var enkelte steder kun 1 meter, så et større skip kunne ikke ha gjennomført reisen.
[rediger] Sydpolekspedisjonen
Etter å ha seilt gjennom Nordvestpassasjen med «Gjøa» i 1903–1906, planla Amundsen en ekspedisjon til Nordpolen. Han utrustet Nansens «Fram» for en nordpolsferd, men etter å ha mottatt nyhetene om at Robert Peary hadde nådd polpunktet, valgte han heller å satse på Sydpolen. Amundsen fryktet at Nansen ville ta tilbake «Fram» dersom han fikk kjennskap til de endrede planene og fortalte derfor bare sin bror og skipperen på «Fram» om at Sydpolen var målet. Først når «Fram» kom til Madeira fortalte Amundsen resten av mannskapet om planene, samtlige valgte å følge med Amundsen til Antarktis.
Ekspedisjonen besto ved siden av Amundsen selv av:
- Olav Bjaaland
- Hjalmar Johansen
- Helmer Hanssen
- Sverre Hassel
- Henrik Lindstrøm (kokk)
- Kristian Prestrud
- Jørgen Stubberud (snekker)
- Oscar Wisting
Den 14. januar 1911 ankom «Fram» Antarktis og det ble satt opp en base som ble døpt Framheim. Herfra var han 96 kilometer nærmere polpunktet enn Robert Falcon Scott sin ekspedisjon som hadde etablert sin base lenger vest. I løpet av februar, mars og begynnelsen av april la Amundsens menn ut en rekke depot i en rett strekning mot Sydpolen. Dette ga mannskapet god trening til å mestre forholdene og teste ut utstyret. Til sammen ble det lagt ut 3040 kilo med proviant og utstyr i depoene.
Amundsen var særlig nøye med hvordan depotene ble merket. I tillegg til snøvarde og flagg på selve depoet ble det satt ut bambuspinner med flagg i retning øst vest, altså på tvers av kursen rett syd. Disse ble satt ut med 1.6 km i mellom hver, slik at de dekket et område på over 8 kilometer på hver side av depoet. Dette ble gjort for at man ikke skulle risikere at man passerte et depot dersom det var snøvær eller man hadde navigert feil. Flaggene var nummerert slik at man enkelt kunne finne i hvilken retning depoet lå.
Vinteren ble brukt til å forbedre utstyret, særlig sledene, slik at det ble mer holdbare og lettere. I løpet av vinteren reduserte Bjaaland vekten på sledene fra 70 kilo til 21 kilo. Disse sledene var av samme type som Scott brukte på sin ekspedisjon.
Amundsen forsøkte første gang å nå Sydpolen den 8. september 1911. På grunn av at temperaturene hadde steget mente Amundsen at våren var kommet, noe som skulle vise seg ikke stemte. Kort tid etter avreise sank temperaturene betraktelig, til -51°c. Den 12. september ble det bestemt at de skulle fortsette til depoet som lå på 80 grader syd for å lesse av forsyninger og deretter sette kursen tilbake til Framheim. De nådde depoet den 15. september og gjorde deretter en rask retrett tilbake til Framheim. Tilbaketuren var preget av dårlig organisering, særlig den siste dagen. Om dette skyldes dårlig ledelse fra Amundsen eller var et resultat av at man ikke hadde mulighet til bedre organisering på grunn av forholdene er usikkert. Prestrud og Hanssen fikk frostskader på hælen og flere av mennene måtte hvile i flere dager etter den strabasiøse tilbaketuren på grunn av skader og sykdom. Den tidlige starten kunne ha blitt katastrofal på grunn av kulden og det dårlige været, men ekspedisjonen slapp unna alvorlige skader. Prestrud kunne særlig takke Johansen for hjelpen på veien tilbake til Framheim etter at Amundsen hadde tatt den beste hundesleden på tilbaketuren. Uten Johansen sin hjelp ville Prestrud mest sannsynlig omkommet, noe som kunne ha satt hele ekspedisjonen i fare.
Johansen var kritisk til at ekspedisjonen skulle starte så tidlig og hadde også gitt beskjed om dette til Amundsen. Han kritiserte også Amundsen etter at de hadde kommet tilbake til Framheim. Amundsen valgte å redusere antall medlemmer av polekspedisjonen fra åtte til fem og valgte bort Prestrud, Stubberud og Johansen. Disse tre fikk i oppgave å utforske Edward VII Land.
[rediger] Mot Sydpolen
Bjaaland, Hanssen, Hassel, Wisting og Amundsen satte kusen mot Sydpolen den 19. oktober 1911. Med seg hadde de fire sleder og 52 hunder. Dagsrasjonene for turen var:
- Menn:
- 40 Kjeks: 380g
- Pemmican (for mennesker): 350g
- Sjokolade: 40 g
- Melkepulver: 60g
- Hunder:
- Pemmican (for hunder): 500g
I tillegg til dette kalkulerte Amundsen med at mange av hundene skulle avlives underveis dels for å spare proviant og dels som et supplement til dagsrasjonene, både for menn og hunder.
Ruten fra Framheim til polpunktet gikk direkte sydover over Ross Ice Shelf. Den 23. oktober nådde de depoet på 80°S og den 3. november nådde de depoet på 82°S. 15. november nådde de fram til depoet som var plassert på 85°S og hvilte der en dag. De hadde nå kommet til bunnen av de transantartiske fjellene som Amundsen døpte Dronning Maud Fjellene. I løpet av de neste dagene gav han flere av fjellene navn etter ekspedisjonens støttespillere og andre som sto han nært, blant annet fikk Fridtjof Nansen den høyeste toppen oppkalt etter seg.
Oppstigningen startet den 17. november. Ekspedisjonen valgte en rute opp Axel Heiberg Glacier (som Amundsen navnga), klatringen gikk lettere enn forventet, men var likevel ikke enkel. Til tross for noen mindre feil valg av rute opp nådde de polplatået den 24. Her slo de opp leir og drepte 24 av hundene, som dels ble gitt til de gjenlevende hundene, dels spiste av mennene og dels lagt igjen slik at de kunne plukkes opp igjen på tilbaketuren. For mennene var det viktig å spise ferskt kjøtt for å unngå skjørbuk. Denne teltplassen gav Amundsen navnet Slakteren. På grunn av snøstorm ble ekspedisjonen liggende værfast i flere dager og når de endelig kom avgårde gikk det sakte fremover. Særlig et området som ble døpt Djevelens Ballsal, som bestod av en mengde store snø- og is-skavler, var problematisk. Den 4. desember nådde de frem til 87°S og tre dager senere slo de rekorden for lengst mot syd noe menneske hadde vært, 88°23'S, den gamle rekorden var det Ernest Shackleton som satt i 1909.
[rediger] Sydpolen
Amundsen nådde Sydpolen den 14. desember 1911, basen på polpunktet fikk navnet Polheim. Amundsen gav polplatået navnet Haakon VIIs vidde, men dette navnet har ikke vunnet innpass internasjonalt. På basen etterlot de et telt, enkelte unødvendige gjenstander og et brev til Kong Haakon i tilfelle de ikke skulle komme trygt tilbake til Framheim. I tillegg lå det en kort brev til Scott hvor Amundsen ba ham om å sende brevet til Kongen og at Scott kunne bruke de gjenstandene han eventuelt kunne ha bruk for i teltet. Brevet avsluttes med at Amundsen ønsker Scott en trygg reise hjem igjen.
Scott nådde polpunktet først den 18. januar 1912, 35 dager etter Amundsen.
Tilbaketuren fra polpunktet gikk fortere enn Amundsen hadde beregnet, noe som medførte at mye av maten og utstyret som lå på depotene ikke ble tatt med. Tilsammen skal det ha vært 500 kilo med utstyr og mat igjen på ruten fra polpunktet.
Ekspedisjonen returnerte til Framheim den 25. januar 1912 med elleve hunder. Turen hadde til sammen tatt 99 dager, Amundsen hadde på forhånd beregnet at den ville ta 100 dager. I løpet av denne tiden hadde de tilbakelagt i underkant av 3000 kilometer. Allerede den 30. januar forlater «Fram» Framheim, grunnen til at Amundsen forlot Antarktis så hurtig var at han ville sikre at han var først med nyheten om at han hadde vært på Sydpolen. Dersom Scott fikk sin erobring publisert først ville det få overskriftene, selv om Amundsen var først til polpunktet.
Den 7. mars 1912 ankom «Fram» Hobart i Australia. Amundsen sendte da et kodet telegram til sin bror, som igjen skulle informere Kongen og Fritjof Nansen. Først neste dag ble nyheten offisielt kjent.
[rediger] Sammenligning av Amundsen og Scott sin ekspedisjon
Grunnen til Amundsen sin suksess og Scott sin fiasko har alltid vært gjenstand for diskusjon og kontroverser. Mens Amundsen returnerte trygt tilbake til Norge, omkom Scott og hans mannskap på Ross Ice Shelf. Hovedgrunnene til at Amundsen lyktes med sin ekspedisjon er blant annet at polpunktet var det eneste målet med ekspedisjonen, kjennskapen til Inuittenes levesett, nøye planlegging, blikk for detaljer og bruken av hunder og ski.
[rediger] Ruten opp Axel Heiberg Glacier
Amundsen hadde hell som fant Axel Heiberg Glacier som viste seg å være en raskere vei til polplatået enn Beardmore Glacier som Shackleton hadde oppdaget tre år tidligere og som Scott brukte. Hadde ikke denne tidligere ukjente ruten opp til polplatået blitt funnet er det ikke sikkert at han ville nådd polpunktet. Enkelte har hevdet at Axel Heiberg Glacier var en enklere vei opp til polplatået enn Bearmore Glacier, noe det neppe er grunnlag for å hevde selv om den er kortere. Amundsen sin rute opp var vesentlig brattere enn Scott sin rute. I løpet av de fire dagene Amundsen brukte på å klatre opp Axel Heiberg Glacier tilbakela han en distanse på i overkant av 70 km og klatret over 3000 høydemeter. De samme fire dagene tilbakela Scott 84 km, på flatmark. Amundsen sin bragd disse dagene har blitt omtalt som en av de mest ekstraordinære bragdene i polarhistorien.
[rediger] Bruken av hunder
Den avgjørende faktoren for Amundsen sin suksess var sannsynligvis bruken av grønlandshunder til å trekke sledene frem til polpunktet og tilbake. Amundsen brukte hundene som et verktøy, og selv om han selv syntes det var grusomt slaktet han et stort antall av hundene underveis. På denne måten sparte han vekt på hundefór samtidig som de drepte hundene gav fór til hundene og ferskt kjøtt til mennene. Sidene hundene gjorde mye av trekkjobben ble ikke ekspedisjonen en så stor påkjenning for Amundsen sine menn som for Scott og hans ekspedisjon. Scott sine menn ble etter hvert utslitt og maktet knapt å trekke sledene mot slutten. På grunn av dårlig kosthold og det harde arbeidet gikk de kraftig ned i vekt, mens Amundsen og hans menn faktisk gikk litt opp i vekt i løpet av ekspedisjonen. De lot i det tillegg ligge igjen mye forsyninger på hjemturen som de ikke hadde bruk for. Scott sin hjemtur var preget av at man hele tiden var nødt til å finne det neste depoet for å få nok forsyninger, den siste teltplassen hvor Scott og to av hans menn døde lå 20 km fra et stort depot.
Scott brukte hunder, ski, traktorer og mongolske hester på sin ekspedisjon. Traktoren hadde liten nytte, den ene sank gjennom isen når den ble lastet av skipet og de to andre var brutt sammen før man var kommet 80 km fra basen. Scott kunne ikke håndtere hundene skikkelig og fikk derfor ikke ut potensialet av de, Amundsen hadde også kommet han i forkjøpet og hadde skaffet de beste hundene som kunne skaffes på Grønland. Medlemmene av Scott sin ekspedisjon hadde dårlig trening med å stå på ski og Scott hadde derfor tatt med nordmannen Tryggve Gran, etter råd fra Fridtjof Nansen, som skulle trene medlemmene i skigåing. Scott valgte likevel i stor grad å trekke sledene av egen kraft. Det var denne metoden Ernest Shackleton hadde brukt på sin ekspedisjon to år tidligere da han kom bare 180 km fra polpunktet, men snudde på grunn av for lite forsyninger.
[rediger] Kosthold
Begge ekspedisjonene brukte Pemmican som den grunnleggende maten på ekspedisjonen. Selv om de i utgangspunktet hadde den samme grunnutrustningen hva mat angår var det likevel enkelte forskjeller i dietten som kan ha vært avgjørende.
Til forskjell fra Scott som hadde med te som varm drikke brukte Amundsen kakao, den essensielle forskjellen mellom disse er at kakao gir klart mer næring enn te. Begge ekspedisjonene hadde fått bakt egne kjeks, Amundsen sine var bakt av Sætre. En viktig forskjell på kjeksene var at mens Scott sine var bakt med hvetemel og natron var Amundsen sine bakt med fullkornsmel og gjær. Amundsen sine kjeks var derfor mer næringsrike og hadde betydelig mer vitamin B enn Scott sine.
[rediger] Nordøstpassasjen
Roald Amundsen fikk benytte Fritjof Nansens «Fram», til sydpolsekspedisjonen 1910–1912, men i 1916 fikk han bygget sin egen båt «Maud» som ble benyttet for seiling gjennom Nordøstpassasjen, en ekspedisjon Amundsen ledet fra 1918 til 1920.
[rediger] Nordpolen
[rediger] Flyferden 1925
Amundsen var åpen for bruk av moderne teknikk på polarferder. I 1909 vurderte han draker. Høsten 1913 var Roald Amundsen i USA på foredragsturne, og han var samtidig opptatt med forberedelsene til en ny nordpolsferd. Etter en flytur i San Francisco fikk han øynene opp for flyvningens muligheter. Da han kom hjem til Norge igjen, kom han i løpet av vinteren på flere besøk til Kjeller for å bli med Sem-Jacobsen som passasjer. Flyturene interesserte ham mer og mer, og han ba om å få anledning til å lære å fly selv. Forsvarsdepartementet ga straks tillatelse til dette. 11. juni 1914 tok han det første sivile flysertifikat i Norge, på Gardermoen.
I 1925 gjorde Amundsen et forsøk på å nå Nordpolen med de to flybåtene «N–24» og «N–25». Den 21. mai 1925 startet de to flybåtene fra Ny-Ålesund på Svalbard. På «N–25» var Hjalmar Riiser-Larsen flyger, Roald Amundsen navigatør, og Karl Feucht mekaniker. På «N–24» var Leif Ragnar Dietrichson flyger, Lincoln Ellsworth navigatør og Oskar Omdal mekaniker. De landet på 87° 44' nord, men hadde store vanskeligheter med å komme i lufta igjen. «N–24» var skadet og måtte etterlates. Først 15. juni hadde de fått laget en provisorisk startbane på 500 meter på isen der de maktet å ta av med «N–25» med alle seks om bord og komme velberget tilbake til Spitsbergen.[1]
[rediger] Luftskipet 1926
I 1926 nådde Amundsen Nordpolen med luftskipet «Norge». Luftskipet forlot Ny Ålesund den 11. mai 1926 og passerte den geografiske nordpol neste dag kl 2.20 og fortsatte videre til Teller i Alaska. Luftskipet hadde en besetning på 16 med Hjalmar Riiser-Larsen og italieneren Umberto Nobile som luftskipsførere. Sponsoren Lincoln Ellsworth var med som navigatør, Jakob Bjerknes var ekspedisjonens meteorolog, og Oskar Omdal var mekaniker. De tre ekspedisjonene som hevdet å ha nådd Nordpolen før «Norge» er alle omdiskutert. Det gjelder ekspedisjonene til Frederick Cook i 1908, Robert Peary i 1909 og Richard E. Byrd noen få dager før «Norge» i 1926. Hvis ingen av disse nådde Nordpolen, ledet Amundsen også den første ekspedisjonen som nådde Nordpolen. Udiskutabelt er det at Amundsen og rormann Oscar Wisting var de to første i verden som nådde begge polpunktene.
[rediger] Søket etter Nobile
Etter nordpolsferden oppstod det en dyp uenighet mellom Amundsen og Nobile. Begge hadde ulik oppfatning av den andres rolle som ekspedisjonens leder og om hvem som hadde æren for ferden. Året etter organiserte Nobile sin egen ekspesjon med luftskipet Italia. Skipet havarerte og en av verdens første internasjonale polarredningsaksjoner ble igangsatt. Den franske stat stilte en flybåt, «Latham» til disposisjon. På kort varsel sa Amundsen seg villig til å følge med «Latham», som forlot Tromsø 18. juni 1928. Et par timer etter avreisen oppfanget en kullbåt fra Svalbard svake nødsignaler som ble antatt å komme fra Latham. Det er antatt at flyet ble tvunget ned som følge av dårlig vær og havarerte i nærheten av Bjørnøya. Da det senere drev inn noen vrakdeler, en flottør og en bensintank, og det ble bekreftet at disse stammet fra Latham, kunne en ikke lenger håpe på at Amundsen hadde berget seg i land et eller annet sted i Ishavet. Bensintanken viste tegn til å ha blitt forsøkt reparert, og dette kan tyde på at noen har overlevd landingen. Hva som egentlig skjedde er fortsatt ubesvart. Regjeringen bestemte at den 14. desember - Sydpolsdagen, skulle være minnedag for Roald Amundsen. Alle landets kirkeklokker ringte, og det var to minutters stillhet kl. 12. Under et minnemøte i Universitetets aula samme kveld holdt Fridtjof Nansen sin berømte minnetale som ble avsluttet slik:
- Og så, da verket var fullført, vendte han tilbake til Ishavets vidder, der hans livsgjerning lå. Han fant en ukjent grav under isverdenens rene himmel, med evighetens vingesus gjennom rommet. Men fra den store, hvite stillhet vil hans navn lyse i nordlysets glans for Norges ungdom gjennom de hundre år. Det er menn med mot, med vilje, med kraft som hans, som gir tro på slekten, gir tillit til fremtiden. - Den verden er ung som ennå fostrer slike sønner.
[rediger] Mennesket Roald Amundsen
Selv om Roald Amundsen aldri giftet seg, var han likevel en stund far/bestefar for to små eskimojenter som han hadde tatt med seg hjem fra Sibir. Den ene hadde mistet sin mor, og den andre skulle holde henne med selskap. De het Camilla og Kaconitta. De bodde på Uranienborg fra 1922 til 1924, da han sendte dem bort. De gikk på Bålerud skole, og var meget flinke elever.
Roald Amundsen holdt sitt privatliv skjult for offenligheten. Det er først i ettertid at historikerne har gravd frem hans romanser med gifte kvinner. I Bomann-Larsens bok nevnes tre kvinner: Den første het Sigrid Castberg. Hun forlot sin mann, men da tapte Amundsen sine interesser. Den neste, var Kiss Bennett - norsk født i Trondheim, bosatt i England og gift med en styrtrik britisk trelasthandler. Denne hadde han en langvarig forbindelse med, men også hun ble oppgitt. Den tredje var Bess Magids, en kvinne Amundsen hadde møtt i Alaska under Maud-ferden og skutas lange opphold i Nome i forbindelse med gjennomseilingen av Nordøstpassasjen. Bess Magids var gift med stedets landhandler og var en fremragende hundekjører. Det er trolig i dette at hun og Amundsen fant felles interesser. Etter at hun ble enke kom hun først en tur til Norge hvor hun bodde vinteren 1926 inkognito på Svartskog. Hun og Amundsen må ha inngatt en avtale om at hun skulle komme tilbake til Norge for godt. «Bruden fra Alaska» som hun er blitt kalt var på vei til Oslo med Stavangerfjord i 1928 og ankom landet mens søket etter Amundsen pågikk. Da det ble klart at Amundsen aldri ville vende tilbake, returnerte hun til Alaska.
Amundsen kjøpte en eiendom ved Bundefjorden i 1908. Han gav stedet navnet Uranienborg etter foreldrehjemmet. Her ble alle ekspedisjonene planlagt. Hytten som senere skulle bli «Framheim» ble bygget og demontert på plenen utenfor huset før det ble fraktet ombord i Fram som lå ankret opp i Bundefjorden. Han bodde der til sin død i 1928. Huset er i dag museum.
Roald Amundsen mottok en lang rekke norske og utenlandske ordener. Mellom disse er storkorset av St. Olavs Orden (1906), Sydpolsmedaljen (1912), og Borgerdådsmedaljen.
I 1917 tilbakeleverte han alle sine tyske ordener i protest mot Tysklands uinnskrenkede ubåtkrig.
Da Norsk Aero Klubb ble stiftet i 1928, ble Amundsen klubbens første formann.
[rediger] Amundsen i ettertid
I sin samtid møtte Roald Amunsen aldri noen form for kritikk, han var den suverene ener og leder. I ettertid er dette bildet blitt noe nyansert og hans personlighet og lederstil har blitt kritisk vurdert av flere forfattere; først Kåre Holt, som med sin dokumentarroman Kappløpet fra 1974 vakte bred forargelse for å pirket i en nasjonalhelts omdømme. De nyanserte framstillingene har blitt videreført i Tor Bomann-Larsens biografi, og i boken Den tredje mann - beretningen om Hjalmar Johansen av Ragnar Kvam jr..
Universitetet i Tromsø har kalt sitt polarforskningssenter for Amundsensenteret
Frammuseet på Bygdøy .
- Minnesmerker over Roald Amundsen finnes blant annet
- Bautasten ved Amundsens fødested, Borge i Østfold
- Portrettbyste foran Gjøa ved Frammuseet på Bygdøy, reist i 1976, utført av Arne M. Vigeland
- Portrettbyste foran «North Pole Hotel» i Ny-Ålesund [1]
- Statue i Tromsø vendt nordover
- Roald Amundsens gate finnes i flere byer blant annet Oslo, Bergen, Trondheim, Sarpsborg, Bodø, Kongsberg, Mosjøen, Narvik, og selvsagt Svartskog.
- Roald Amundsen er avbildet under vignetten «Real Norwegian» på haleflaten på en av Norwegian Air Shuttles Boeing 737-300[2]
[rediger] Litteratur
- Roald Amundsen en biografi av Tor Bomann-Larsen, Oslo : 2003. ISBN 82-02-22519-1,
- Roald Amundsen som han var av Odd Arnesen. Oslo 1929.
- Scott og Amundsen av Roland Huntford, Oslo 1982, ISBN 82-03-10819-9
[rediger] Kilder
Den tredje mann. Beretningen om Hjalmar Johansen av Ragnar Kvam jr.- Gyldendal 1997
[rediger] Referanser
- ^ NRK Norgesglasset. Roald Amundsens mislykkede polferd.
- ^ LN-KKL på airliners.net .
[rediger] Eksterne lenker
| Wikiquote: Roald Amundsen – Sitater |
- Roald Amundsen Minne - nettsiden til muséet til Roald Amundsens minne i hans barndomshjem "Tomta" i Fredrikstad.
- Roald Amundsens hjem, Uranienborg i Svartskog
- NRK Norgesglasset. Roald Amundsens mislykkede polferd.
