Saddam Hussein
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Saddam Hussein Iraks president |
|
 |
|
| Regjeringstid | 1979-2003 |
| Forgjenger | Ahmad Hasan al-Bakr |
| Etterfølger | Jalal Talabani |
| Født | 28. april 1937 nær Tikrit i Irak |
| Død | 30. desember 2006 i Bagdad, Irak |
| Politisk parti | Baathpartiet |
| Religion | Islam |
Saddam Hussein Abd al-Majid al-Tikriti (arabisk: صدام حسين عبدالمجيد التكريتي) (født 28. april 1937 i Al-Awja nær Tikrit i Irak, henrettet 30. desember 2006 i Bagdad) var president i Irak fra 1979 etter et et internt kupp i det panarabiske Baathpartiet, inntil han ble avsatt ved en USA-ledet invasjon i 2003. Han ble tatt til fange av amerikanske styrker 13. desember 2003, stilt for irakisk rett, dødsdømt og henrettet.
Innhold |
[rediger] Unge år
Saddam Hussein ble født i Al-Awja nær byen Tikrit ved bredden av elven Tigris, nord for Bagdad. Når han ble født er usikkert, men den offisielle fødselsdagen, som også var Iraks nasjonaldag i perioden 1980-2003, er 28. april 1937. Saddams far forsvant før han ble født, og han ble avvist av moren etter fødselen. De tre første årene bodde han hos en onkel, før han fikk komme tilbake til moren som i mellomtiden hadde giftet seg. Stefaren behandlet Saddam dårlig og 10 år gammel flyttet han til en onkel i Bagdad. Onkelen var troende Sunnimuslim og tilhenger av det pan-arabiske Ba'athpartiet. Tyve år gammel, i 1957, ble Hussein selv medlem i partiet, og to år senere var han med på et feilslått attentat mot Iraks første president Abd al-Karim Quasim. Saddam ble skutt i foten og måtte rømme til Egypt via Syria. I Kairo utdannet han seg i jus og egyptologi.
Mens han var i Egypt giftet Hussein seg med sitt søskenbarn, Sajida Talfah som var datteren til hans onkel. De fikk døtrene Rana, Raghad og Hala og to sønner: Uday og Qusay.
Ba'athpartiet tok over makten i Irak ved et kupp i februar 1963 og Saddam kunne vende tilbake til hjemlandet. Partiet var plaget av indre stridigheter og måtte gi fra seg makten i løpet av 8 måneder. Saddam ble arrestert i oktober 1964 sammen med mange av partiets medlemmer og satt i fengsel inntil han greide å flykte i 1967. Etter flukten steg han raskt innen partiorganisasjonen og ble sjef for partiets sikkerhetspoliti.
[rediger] Visepresident
I 1968 kom Ba'athpartiet til makten gjennom et nytt offiserskupp. Partiet satte inn en av Saddam Husseins slektninger Ahmad Hasan al-Bakr som president, mens Saddam ble visepresident og nestleder for landets viktigste maktorgan: Det revolusjonære kommandorådet. Etter mønster fra sine sovjetiske allierte, innførte Saddam et system av hemmelige tjenester, som med grenseløs brutalitet sikret regimets overlevelse. President al-Bakr var gammel med svak helse og i liten stand til å utføre sine plikter, og da han gikk av i 1979 overtok Saddam Hussein presidentskapet. Saddam fulgte opp den formelle maktovertagelsen med å ta livet av eller fengsle sine rivaler innen partiet.
Saddam Hussein ledet nasjonaliseringen av vestlig eide oljeselskaper i 1972. Høsten 1973 gikk verden igjennom oljekrisen, og landets inntekter økte betraktelig. Disse inntektene gikk til våpen og våpenprogram, samt til å modernisere og utvikle landet. Landsbygden fikk del gjennom jordreformer (tvangskollektivisering) og modernisering av landbruket. Utdannelse og infrastruktur ble høyt prioritert, og Irak utviklet en velferdsstat som omfattet helsetjenester og utdanning.
[rediger] President
Da Saddams Hussein tok over som president var Irak, med hjelp av landets store oljeforekomster, blitt en regional stormakt. I nabolandet Iran hadde muslimske fundamentalister, under ledelse av Ayatollah Khomeini fjernet den vestvennlige sjahen og satt igang Den iranske revolusjonen. Irakerne hadde på dette tidspunktet en av verdens 10 sterkeste hærer, og Saddam Hussein trodde han skulle seire raskt da han beordret angrepet på Iran den 22. september 1980. I begynnelsen hadde irakerne stor framgang, men etterhvert økte motstanden og krigen gikk over i en utmattelseskrig som varte i åtte år, før Irak ba om våpenhvile i august 1988. Resultatet var to land i økonomisk ruin og over en million døde. Grensen mellom de to landene var den samme som før krigen.
Parallelt med krigen mot Iran gjennomførte Saddam en nådeløs undertrykkelse av mulig intern opposisjon. Store områder langs grensen mot Iran ble ryddet for sivile. Sjiittiske religiøse ledere som nektet å underkaste seg ble myrdet, mange tusen ble arrestert og torturert. Massegraver fra denne perioden oppdages fortsatt.
Særlig brutalitet ble brukt mot kurdere i Nord-Irak. Den såkalte anfal-kampanjen omfattet utslettelse av mange tusen landsbyer og massakrer på hundretusener av mennesker. Kjemiske våpen ble brukt i stor skala, og mest beryktet er gassangrepet på den kurdiske byen Halabja, som etterlot rundt 5 000 døde og mange tusen med store kjemiske skader.
Under krigen fikk Irak assistanse fra Sovjetunionen, som sto for mesteparten av våpenleveransene til Irak. Etter hvert fikk Irak også assistanse fra Frankrike, Tyskland, USA og andre vestlige og arabiske land som fryktet smitteeffekten av den islamske revolusjonen [1]. I denne perioden hadde også Irak flere store prosjekter for utvikling og produksjon av masseødeleggelsesvåpen, og brukte kjemiske våpen i stor skala mot irakiske kurdere og Iran uten særlige protester fra andre land.
Etter krigen mot Iran hadde Irak stor gjeld og trengte penger for å få igang økonomien. Det oljerike nabolandet Kuwait hadde lånt Irak penger til å føre krigen. Irak skyldte dem omlag 40 milliarder dollar og forlangte at Kuwait avskrev lånet siden Irak hadde beskyttet dem mot Iran. Kuwait nektet, og det endte med at Irak invaderte Kuwait i august 1990, og startet det som skulle bli den såkalte Gulfkrigen. Krigen endte med at USA-ledete koalisjonsstyrker drev irakerne ut av Kuwait og invaderte den sørøstlige delen av Irak. De militære operasjonene ble innstilt etter 100 timers bakkekrig, lenge før hovedstaden Bagdad var nådd. Koalisjonsstyrkene trakk seg kort tid senere ut av landet.
Beslutningen om ikke å føre bakkekrigen helt til Bagdad og dermed styrte Saddam Husseins regime var omstridt. Det har blitt lagt frem flere forklaringer på at koaliasjonen ikke «avsluttet jobben». En grunn var at USA ikke ønsket det kostbare ansvaret med å administrere Irak etter en eventuell okkupasjon. Man fryktet at amerikanerne kunne bli sittende fast i landet i åresvis, uten mulighet for retrett; faren for geriljakrig ble også forutsett. Den amerikanske regjeringen ønsket dessuten å unngå en deling av Irak. Det ble lagt vekt på at maktbalansen i Persiabukten måtte opprettholdes: et splittet Irak ville skape et maktvakum og gi Iran muligheten til å øke sin innflytelse i Midtøsten. Man antok dessuten at den irakiske hæren var blitt så svekket av krigen at regimet kunne styrtes av opposisjonsgruppene. Dette var en feilvurdering. Saddam Hussein var ikke så svekket at hans maktposisjon var i fare. I stedet fikk Saddam og hans nære familiekrets bortimot full kontroll over det irakiske samfunnet utover 1990-tallet.
[rediger] Sanksjoner
Etter invasjonen av Kuwait hadde FNs sikkerhetsråd innført strenge sanksjoner, som innebar nærmest total stopp i handel og samkvem mellom Irak og andre land. Etter krigen ble disse sanksjonene forlenget med tilføyelser om at landet skulle slippe inn våpenkontrollører som skulle kontrollere at produksjon av masseødeleggelsesvåpen ble stoppet og at ferdige våpen ble destruert. Saddam regnet med at han skulle klare å sette de forskjellige blokkene i sikkerhetsrådet opp mot hverandre og lure kontrollørene. Det første klarte han, men FN hadde plassert svensken Rolf Ekeus i rollen som sjef for kontrollørene som klarte å finne og destruere så å si alt Irak hadde av masseødeleggelsesvåpen innen de måtte forlate landet i 1998. Ekeus sluttet i 1997 og under den nye sjefen Richard Butler ble kontrollørene et redskap for den amerikanske etteretningen, blant annet ble all telefontrafikk innenfor Saddams private kommunikasjonssystem avlyttet og sendt videre til CIA.
Det Saddam klarte var å sette sikkerhetsrådets medlemmer opp mot hverandre. I løpet av Gulfkrigen skiftet USAs syn på Saddam Hussein. Han hadde vært ansett som en litt tvilsom alliert, nå ble det amerikansk politikk å skifte ut regimet i Bagdad [2].
Andre land som Frankrike, Tyskland og Russland hadde økonomisk interesse i at regimet fortsatte, og Saddam forsterket interessene ved å inngå intensjonsavtaler for en stor del av oljeproduksjonen. Irak skiftet også oljevaluta fra dollar til euro i 2000.
I løpet av sanksjonsperioden døde ca. 1.5 millioner irakere, fortrinnsvis kvinner og barn, i følge FNs egen rapport av mangel på mat og medisiner, mens Saddam og hans nærmeste fortsatte sitt luksusliv.
Situasjonen ble litt bedre i 1996 da Olje for mat-programmet startet. Det viste seg senere at programmet var heftet med mye korrupsjon; flere milliarder havnet på Saddam-klanens utenlandske kontoer, og tjenestemenn i FN var også innblandet.
Det er usikkert om Irak noen gang hadde mulighet for å komme seg ut av sanksjonene med Saddam Husseins regime i behold, kanksje hvis de hadde samarbeidet med kontrollørene i starten. USA gjorde forskjellige forsøk på å fjerne Saddam gjennom blant annet attentat, luftangrep og støtte til eksilirakere, men vek tilbake for å gå til direkte angrep. Situasjonen endret seg etter terrorangrepet 11. september 2001 da styrket nykonservative krefter innen Bush-administrasjonen sin posisjon og fikk presidenten med på å innvadere Irak. Innvasjonen var blant annet begrunnet med at landet hadde masseødeleggelsesvåpen og kontakt med islamittiske-terrororganisasjoner. I ettertid viste det seg at de bevisene USA presenterte for FN var uten hold. Etter et omfattende diplomatisk spill endte det med at en USA i spissen av en koalisasjon av 49 land kalt the coalision of the willing angrep Irak uten mandat fra FN.
[rediger] Saddams fall
Invasjonen av Irak startet 20. mars 2003, og ble erklært over 1. mai samme år. Koalisasjonen møtte forholdsvis sterk, men overkommelig motstand til å begynne med. Man visste at mesteparten av styrkene befant seg i og omkring Bagdad, og fryktet en blodig krig inne i byen. Men da invasjonsstyrkene nærmet seg hovedstaden, brøt motstanden sammen og koalisasjonsstyrkene kunne innta byen nesten uhindret. Regimet gikk da i oppløsning, med informasjonsminister Muhammed Saeed al-Sahaf som siste mann på post.
Etter at amerikanerne hadde erobret Bagdad, var det lenge usikkert om Saddam stadig levde. Indikasjonene på at han var på rømmen ble imidlertid stadig flere. Den første tiden i dekning fortsatte Saddam Hussein å oppholde seg i Bagdad. Jakten ble trappet opp, og det ble for risikabelt for Saddam å bli værende i hovedstaden. Fra tid til annen lot Saddam høre fra seg gjennom lydopptak der han oppfordret til motstand mot amerikanerne. Han byttet stadig oppholdssted, ofte flere ganger om dagen, og enkelte ganger flyktet han bare noen timer før amerikanerne aksjonerte. Til slutt ble han funnet og tatt til fange av av amerikanske styrker nær Tikrit den 13. desember 2003 etter å ha blitt tystet på av en betrodd kokk som lot seg lokke av USAs belønning. Sammen med Saddam fant også de amerikanske soldatene 750 000 dollar som sønnen Qusay hadde tatt ut av den irakiske sentralbanken bare få timer før amerikanerne inntok Bagdad. Saddams formue er forøvrig anslått til et sted mellom 30-40 milliarder dollar.
Nyheten om at dikatoren var fanget utløste jubeldemonstrasjoner i mange irakiske byer og i irakiske eksilmiljøer over hele verden. Samtidig kom det til støttedemonstrasjoner for Hussein i enkelte sunniarabiske områder.
[rediger] Rettssak, dom og henrettelse
Saddam ble bragt til et solid bevoktet fengsel i Bagdad. Det amerikanske militæret stod for bevoktningen, selv om han i juridisk forstand ble utlevert til det nye irakiske regimet. Rettssaken mot ham som startet 19. oktober 2005 tok utgangspunkt i en massakre på 148 innbyggere i den sjiittiske byen Dujail. Overlevende landsbyboere fortalte om tortur de selv og familiemedlemmer var blitt utsatt for, og Saddam Husseins ansvar for overgrepene ble dokumentert. Imidlertid foregikk prosessen under svært vanskelige betingelser. Flere av Husseins forsvarsadvokater ble drept ved attentater, og den irakiske regjeringen grep direkte inn i rettsforhandlingene. Hoveddommeren, som ledet forhandlingene, ble byttet ut to ganger etter politisk press. Forsvaret er på sin side blitt kritisert for å ha utnyttet rettssaken som en politisk talerstol.
En separat prosess mot Hussein for massakrer på mer enn 180 000 kurdere under den såkalte anfal-kampanjen i 1988 var ikke fullført da Saddam ble henrettet. Også i denne prosessen sto en lang rekke vitner fram med skildringer av mord, tortur og andre overgrep. Saddams ansvar ble godt dokumentert; hans skriftlige ordre til bruk av giftgass i angrepet på Halabja, og ved flere andre anledninger, ble lagt fram for retten. Mange kurdere mente det var feil å henrette Hussein før anfal-rettssaken var fullført. Det gjensto også en lang rekke andre anklager mot Hussein som ikke ble rettslig prøvd.
Saddam Hussein ble dømt til døden ved hengning for Dujail-overgrepene den 5. november 2006. Dødsdommen mot Saddam ble automatisk anket til en høyere rettsinstans, men 26. desember samme år bekreftet en ankedomstol i Bagdad at dommen skulle fullbyrdes innen 30 dager, og han ble henrettet 30. desember. USA ville angivelig ha henrettelsen utsatt, men de irakiske myndighetene tok ikke dette ønsket til følge [3].
Henrettelsen ble bevitnet av lege, advokat og offentlige tjenestemenn. Hengningen ble også filmet for å bevise at den hadde blitt forskriftsmessig gjennomført, men uoffisielle opptak gjort med mobiltelefon viser at de tilstedeværende hånet Saddam og ropte slagord til støtte for sjialederen Moqtada al-Sadr.
Henrettelsen ble fordømt av menneskerettsorganisasjoner som Human Rights Watch og Amnesty International, som pekte på manglene ved rettsprosessen. Ifølge Human Rights Watch fulgte henrettelsen en urettferdig rettssak og markerte et signifikant steg bort fra rettsstatlige prinsipper i Irak [4] [5].
Også flere av hans halvbrødre ble dømt til døden, blant andre Barzan Ibrahim al-Tikriti
Saddam Hussein var i hele sin maktperiode forhatt og fryktet, og store deler av den irakiske befolkning, spesielt blant sjia-araberne og kurderne jublet over hans død, mens han fortsatt blir beundret blant irakiske sunni-arabere og av muslimer ellers i verden for sin støtte til pan-arabismen og palestinerne, sin avvisning av amerikansk press og for sin rolle i den økonomiske moderniseringen av Irak.
Han har vært forhatt av ytterliggående islamister, fordi det nasjonalistiske og sekulære Ba'ath-styret reduserte islams sosiale innflytelse, og styrket kvinners rettigheter. Etter den amerikanske invasjonen har imidlertid medlemmer av Baathpartiet vært aktiv i den irakiske motstandsbevegelsen sammen med sunniekstremister som Al Qaida. Sunni- og sjia-militser, baathister og islamister fører dessuten krig mot koalisjonstykene, den demokratiske irakiske regjeringen, og mot hverandre.
