Uranus
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Uranus er den syvende planeten fra solen. Den er en gasskjempe og er den tredje største planeten etter diameter og den fjerde største etter masse. Planetens diameter er ca 50 000 km og massen ca. 14,5 ganger jordens. Den har en omløpstid rundt solen på 84 år og har selv 27 måner. Den er oppkalt etter Uranos, den greske himmelguden.
Romsonden Voyager 2 er den eneste som har besøkt planeten og ingen nye besøk er planlagt. Voyager 2 ble skutt opp i 1977 og hadde sin nærmeste passering av Uranus 24. januar 1986, før den fortsatte videre mot Neptun.
Innhold |
[rediger] Fysiske egenskaper
[rediger] Sammensetning
Uranus består hovedsakelig av stein og ulike issorter. Til tross for at den er en gasskjempe inneholder den kun 15 % hydrogen og litt helium (i kontrast til Jupiter og Saturn som for det meste består av hydrogen). Uranus og Neptun likner på mange måter kjernen av Jupiter og Saturn, men de mangler den massive kappen av metallisk hydrogen. Det ser ut til at Uranus mangler en steinkjerne som Jupiter og Saturn har, men at materialet er mer eller mindre jevnt fordelt. Uranus' turkise farge skyldes absorpsjon av rødt lys av atmosfærisk metan. Overflatetemperaturen i skytaket er ca. 55 K (-218 °C).
[rediger] Aksehelling
Noe av det mest spesielle med Uranus er aksehellingen på 98°. Dette betyr at i en del av omløpet rundt solen vender den ene polen inn mot solen mens den andre vender bort. I motsatt del av planetens bane er situasjonen motsatt. Dermed har ikke Uranus noen egentlig nord- og sydpol. Da Voyager 2 passerte i 1986 pekte en av polene nesten rett mot solen. Ett resultat av Uranus' merkelige rotasjon er at polområdene mottar mer solenergi enn ekvatoriale områder. Likevel er det varmere ved ekvator enn ved polene. Årsaken til dette er ukjent.
Det ser ut til at Uranus' ekstreme aksehelling også resulterer i ekstreme årstidsvariasjoner i været. Da Voyager 2 passerte Uranus var skymønstrene svært svake og utydelige. Nyere bilder fra Hubble-teleskopet viser imidlertid atskillig tydeligere skymønstre. I 2007 vil solen være direkte over ekvator.
[rediger] Magnetfelt
Uranus' magnetfelt er merkelig fordi det ikke er sentrert rundt planetens akse, men står nesten 60° på skrå i forhold til rotasjonsaksen. Dette skyldes trolig bevegelser i Uranus' øvre lag. Neptun har et tilsvarende skjevt magnetfelt, så det skyldes neppe Uranus' spesielle rotasjon. Magnetosfæren er vridd av planetens rotasjon til en spiral bak planeten. Kilden til planetens magnetfelt er ikke kjent. Det ble tidligere antatt at et hav av elektrisk ledende vann og ammoniakk under stort trykk fantes mellom kjernen og atmosfæren. Dette havet ser ikke ut til å eksistere.
[rediger] Oppdagelse og navn
Uranus var den første planeten man oppdaget som ikke allerede var kjent fra oldtiden. Man hadde mange ganger observert den, men den ble alltid feilidentifisert som en stjerne. Den første dokumenterte oppdagelsen av Uranus var i 1690 da John Flamsteed katalogiserte den som 34 Taurus. Flamsteed observerte den to ganger til, i 1712 og 1715. James Bradley observerte den i 1748, 1750 og 1753; Tobias Mayer i 1756. Pierre Charles Le Monnier observerte den hele 4 ganger i 1750, to ganger i 1768, 6 ganger i 1769 og en siste gang i 1771. Likevel oppdaget heller ikke han at det var snakk om en planet.
Sir William Herschel var den første som oppdaget at den ikke var en stjerne. Han oppdaget Uranus den 13. mars 1781, men rapporterte den inn som en komet. Herschel kalte den først Georgium Sidus etter Kong George III av England. Da han ble informert om at Sidus betyr stjerne, omdøpte han den til The Georgian Planet. Uansett var dette navnet uakseptabelt utenfor Storbritannia. Det ble derfor foreslått en lang rekke alternativer for hva planeten kunne kalles, men Johann Elert Bodes forslag Uranus vant raskt oppslutning fordi han ga ut astronomiske årbøker hvor han brukte navnet Uranus.
[rediger] Måner
Hovedartikkel: Uranus' måner
Pr. 2005 kjenner man til 27 måner rundt Uranus. Av disse er 5 store kuleformede måner, mens resten er betydelig mindre og har uregelmessig form. De 5 største månene er:
[rediger] Synlighet
Uranus' lysstyrke er mellom størrelsesklasse +5,5 og +6,0, så den kan ses med det blotte øye som en svak stjerne når himmelen er særlig mørk. Den kan lett ses med en liten kikkert. Selv i store teleskoper kan man ikke se noen detaljer på Uranus. Den ser ut omtrent som en turkis biljardkule.
[rediger] Ringer
Uranus har mange ringer som består av stener. Ringene er betydelig svakere enn Saturns ringer. Innenfra er navnet på ringene: 6, 5, 4, Alfa, Beta, Eta, Gamma, Delta, Lambda (1986UIR) og Epsilon. Den bredeste ringen, Epsilon, er 96 km på tvers. Astronomer oppdaget i 2005 ved hjelp av Hubble-teleskopet to nye ringer. De befinner seg utenfor de allerede kjente ringene og innenfor kretsløpet til planetens største måner
[rediger] Eksterne lenker
- Informasjon om Uranus fra «De ni planetene»
- NASA - Uranus Fact Sheet (engelsk)
- NASA - Rings of Uranus (engelsk)
