Alpene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Alpene sett fra himmelen. Bildet er tatt mai 2002

Alpene er en fjellkjede, som går gjennom Frankrike, Italia, Sveits, Liechtenstein, Tyskland, Slovenia, og Østerrike.

Alpene ligger mellom 43° og 48° N, og mellom 5° og 16° Ø. Fjellkjeden begrenser den norditalienske lavsletten mot vest og nord, strekker seg gjennom det sydøstlige Frankrike, de nordligste deler av Italia, det sydlige og østlige Sveits, det sydligste Bayern, det vestlige og mellomste Østerrike i en kjempestor bue, som først går mot nord, deretter mot nordøst og øst, mens den øker i bredde mot øst. Lengden er (fra Savona til Wien) ca. 1200 km, den største bredde (mellom Garda-sjøen og Kochel-sjøen) er ca. 225 km, den minste bredde (mellom Ivrea og Genèvesjøen) er ca. 125 km. Alpene dekker en overflate på 176.000 km², og gjennomsnittshøyden er 1400 m. I vest er Alpene skilt fra det midtfranske fjelland av elven Rhone. Jurafjellene går derimot ut fra Alpene uten noen tydelig grense. Mot nord begrenses Alpene av det sveitsiske, schwabiske og bayerske platå, som med en gjennomsnittshøyde på 400-600 m strekker seg fra Genève til Linz. Mot øst når Alpene til Wien-bekkenet, som skiller dem fra deres naturlige fortsettelse, Karpatene, og til den lille ungarske lavslette. Mot sydøst går Alpene uten naturlig grense over i Slovenias og Kroatias karst-fjell. Mot sør ligger Alpenes fot i Posletten i en høyde på ca. 200 m; sydskråningen er langt brattere enn nordskråningen, dels fordi den når lenger ned, dels fordi den samtidig er smalere. I sydvest fortsetter Alpene i Appenninene. Som grense settes her vanligvis passet Col d'Altare.

[rediger] Historie

Befolkningen i Alpene var i oldtiden dels keltere, dels rhætere (et folk beslektet med etruskerne) og i Østalpene var det illyrer. Under Augustus ble fjellfolkene underkuet etter en blodig krig. Under folkevandringene trengte forskjellige germanske folkeslag inn i området. Store deler av de sveitsiske alpelandene ble erobret av allemanner, og i Østalpene innvandret både germanere og slaver. Derimot klarte den romaniserte befolkningen seg i de vestlige og sydlige Alpene, som nå er bebodd av franskmenn og italienere. Av den gamle retoromanske befolkningen finnes det ennå i avsidesliggende daler, især i Graubünden, ca. 66.780 (folketelling i 1990) som har bevart sitt språk. I Vestalpene ble det i den senere middelalder ført en langvarig kamp om herredømmet mellom fyrstene i Savoia, Dauphiné og Provence. Den fortsatte siden mellom Frankrike og Savoia-Piemonte, og ble først avsluttet i 1860, da Frankrike fikk Savoia og Nice.

De sveitsiske alpenes befolkning hørte lenge til under forskjellige tyske fyrster, men i det 13. århundre reiste skog-kantonene seg mot Habsburgene, og de dannet i 1291 Edsforbundet i Brunnen, som i ettertid ble utvidet til å omfatte hele det nåværende Sveits. Habsburgerne fant erstatning i de østlige alpelandene, som i ettertid alle kom under deres herredømme. Et fellestrekk hos alle alpelandenes beboere er en eiendommelig forening av frihetskjærlighet og konservatisme. Dette er særlig påfallende i Sveits, hvor fjellkantonene førte an i frihetskampen, men på den andre side også hardnakket har motsatt seg ethvert reformforsøk, som utgikk fra slette-kantonerne. Selv i det 21. århundrede har Sveits’ demokrati med de mange folkeavstemninger vist, at man ikke ønsker endringer i de bestående forhold.