Parthenon
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Koordinater: 37°58′17″ N 23°43′34″ Ø
Parthenon (gresk: Παρθενών) er et tempel som ble oppført mellom 447 f.Kr. og 433 f.Kr. på Akropolis i Athen, og var viet til Pallas Athene, byens skytsgudinne. Det erstattet et eldre, uferdig tempel (Før-Parthenon) viet til samme gudinne som ble rasert av perserne i 480 f.Kr., som i sin tur hadde erstattet et eldre, mindre Athenetempel. Parthenon er en av verdens mest berømte bygninger, snart 2500 år gammel, og hele Akropolis ble oppført på UNESCOs verdensarvsliste i 1987.
I tillegg til å fungere som tempel, hadde det også en rolle som skattkammer. Bygningens offisielle navn var Jomfru Athenes tempel og det vanlige navnet kommer av det greske ordet παρθένος (parthenos - jomfru). Geografisk plassering av Parthenon er 37°58’17.45 N / 23°43’34.29 Ø.
Innhold |
[rediger] Konstruksjon
Etter persernes ødeleggelser startet gjenoppbyggelsen av Athen, først under Themistokles, Aristides og Kimon. Men den viktigste var Perikles, som overgikk dem alle. Han var den ledende athenske politikeren på 400-tallet f.Kr.
Under de tredve årene Perikles' regjerte ble en rekke bygninger reist: Parthenon og Propylaia på Akropolis, Stoa Poikele og Hefaisteiontempelet på agorá, Odeion ved Akropolis' fot, og mange flere. For alle byggverkene på Akropolis fikk Perikles' personlige venn billedhoggeren Feidias både det overordnede konstruksjonsmessige og det direkte kunstneriske ansvaret. Det omfattet blant annet skulpturdekorasjonene. Parthenon hadde høyeste prioritet blant byggeprosjektene. Bygningens arkitekter var Iktinos og Kallikrates.
Byggingen startet 447 f.Kr. og var ferdig 438 f.Kr., men arbeidet med dekorasjonene fortsatte minst fram til 433 f.Kr. Tempelet ble innviet til Panathenaia i 438 f.Kr., selv om bygge- og utsmykningsarbeidet varte i fem år til.
Noen av regningene fra byggeprosjektet er bevart, og de viser at den største kostnaden var steintransporten til Athen og Akropolis fra marmorfjellet Pentelikon omkring 16 km mot nord.
Tempelet ble bygget på samme sted som det arkaiske Parthenon. Rester av dette kan sees noen steder rundt tempelet, og de to tidligere bygningene er kjent også fra innskrifter på Akropolis. I arkeologiske verker betegnes de gjerne som Parthenon I (eldst), II (arkaisk) og III (klassisk). Det arkaiske tempelets krepidoma ble brukt som fundament for det klassiske. Da man valgte å bygge et større tempel ble fundamentet utvidet mot nord.
Til tross for at Hefaisteion, tempelet på agorá viet til Hefaistos, er det mest komplette bevarte doriske tempelet ble Parthenon i sin tid betraktet som det «vakreste». John Julius Cooper skrev at
- tempelet «nyter sitt rykte som det mest perfekte doriske tempelet som noensinne er bygd. Selv i oldtiden var tempelets arkitektoniske utsøkthet legendarisk, spesielt det utstuderte samspillet mellom stylobatets kurver, tempelveggenes avsmalning og søylenes entasis».
Stylobatet er den flaten som søylene står på. Den kurver seg lett oppover av optiske hensyn. Entasis refererer til søylenes lette utbuktning oppover, for å oppnå en optisk effekt når man ser mot taket i tempelet. Disse fine kurvene gjør at tempelet ser mer symmetrisk ut enn det faktisk er.
Målt fra det øverste trappetrinnet er Parthenons mål på 30,80 x 69,62 meter; på det nederste er målene 34 x 73,5 meter. Den indre helligdommen var 19,2 meter bred og 29,8 meter lang, med to indre doriske søylerader, som behøvdes for å støtte opp taket. Lengden på cella tilsvarer 100 attiske fot, hvilket har gitt den navnet Hekatompedon, «Hundre fot». Fundamentet er 1,65 meter høyt, med tre trinn á 0,55 meter. Utvendig måler de doriske søylene 1,9 meter i diameter og de er 10,4 meter høye. Hjørnesøylene har en noe større diameter. Stylobatene har en oppadgående kurve mot midten med 60 millimeter mot den østre og vestre enden og 110 millimeter på sidene.
Parthenons arkitektoniske orden er i hovedsak dorisk og tempelet har 8 × 17 søyler i peripteralt arrangement. Det normale antall for et dorisk tempel i perioden var 6 × 13. Størrelsen på tempelet avgjøres ikke utelukkende av antall søyler, så dette er et uvanlig fravik fra regelen. Men tempelet har også noen joniske trekk, som frisen som løper rundt cellaens (hovedrom med kultbilde) utside og fire joniske søyler i bakre rom. I begynnelsen var det kun dette rommet som ble kalt Parthenon, men senere har navnet blitt brukt på hele tempelet.
Den indre bygningen har en tradisjonell utforming med cella (i Parthenon kjent som Hekatompedon), pronaos og opistodom.
[rediger] Skulptur og friser
Parthenon var utsmykket med marmorskulpturer av høy kvalitet både innvendig og utvendig. Disse er bare delvis bevart, men de som fremdeles finnes gir en god forestilling om skulpturene som er gått tapt. På det østre pedimentet (et triangulært felt ovenfor søylene på tempelets forside og bakside) har det vært avbildet en skildring av Athenes fødsel. Det vestre pedimentet viste Athenes strid mot Poseidon om Attika.
Langs tempelets ytre sider, nedenfor pedimentet og ovenfor søylene, løp friser med metoper (i dorisk arkitektur består frisen vekselvis av metoper, som er firkantede blokker med bildemotiver og triglyfer som er blokker med tre loddrette rifler). Disse viste på sørsiden motiv fra slaget mellom lapiter og kentaurer, på østsiden kampen mellom guder og kjemper og på vestsiden kampen mellom grekere og amasoner. Det er ukjent hvilket motiv som var avbildet på nordsiden, men det kan ha vært scener fra den trojanske krigen.
Cellaen (hovedrommet) hadde doriske søyler i to etasjer i hesteskoform. På ytterveggen av cellaen var det rundt en meter høye friser, ca. tolv meter over bakken. Cellafrisen bestod av 92 metoper som var rundt en meter høye og 60 cm brede. På tre av sidene viste de motiver fra den store Panathenaiaprosesjonen, den store årlige (midtsommers)festivalen til ære for Athene. På den fjerde siden viste frisen de olympiske guder, de mest sentrale gudene i det greske pantheonet.
Inne i cellaen stod Feidias' statue av Athene Partnenos på en omkring tre meter høy plattform. Statuen var omkring tolv meter høy, og var laget i khryselefantin teknikk, det vil si i gull og elfenben festet på en trekjerne. Originalen har forlengst gått tapt, men det finnes flere kopier i mindre skala. Deler av plattformen er bevart. Delene som var i gull fungerte som gullreserve; formene ble bevart, slik at de kunne smeltes ned i krisetider, og så støpes på nytt senere, noe som ble gjort ved minst et par anledninger.
Vest for cellaen lå det tredje rommet, opistodomen, med døråpning mot vest. Det var dette rommet som opprinnelig ble kalt Parthenon, og som ble brukt som skattkammer.
Selv om den rene hvite marmoren på oldtidens tempeler tiltaler den moderne esteten, var Parthenon, som alle antikke bygninger, ihvertfall delvis malt, selv om forskere er uenige i hvor mye og i hvilke farger de var malt. Det er kjent at helligdommens indre tak var malt i en dypblå farge og statuegruppene på pedimentet var malt i sterke farger. Noen forskere mener at de øvre delene av Parthenon var malt i sterkt rødt og blått slik at skulpturene skulle fremheves mer, siden de ble sett nedenfra.
[rediger] Kirke, moské og kruttlager
Som den antikke greske religionens viktigste tempel, har Parthenon vært bevart i nesten tusen år. Tempelet var sannsynligvis intakt på 300-tallet e.Kr., og da var det like gammelt som Notre Dame i Paris er nå, og betydelig eldre enn Peterskirken i Roma er.
I 450 ble Parthenon omfunksjonert til kirke, og dedisert til Jomfru Maria – den ble en Theotokos-kirke (en kirke innviet til Maria Gudfødersken). Det ble opprinnelig ikke gjort større endringer, annet enn at noen skulpturer i øst ble fjernet for å rydde plassen for den kirkelige apsis: Kirker vender tradisjonelt motsatt vei av greske templer. Dessuten ble trolig de av de øvrige skulpturer som forestilte greske guder fjernet på grunn av sin hedendom, og sannsynligvis ødelagt.
På denne tiden var imidlertid Athen ikke mer enn en provinsby i Romerriket, om enn med en storslagen fortid. En gang på 400-tallet ble den store Athene-statuen plyndret av en av keiserne. Den ble tatt med til Konstantinopel, der den senere ble ødelagt, muligens ved plyndringen av byen under det fjerde korstoget i 1204.
Under latinsk styre var Parthenon en katolsk Mariakirke.
I 1456 falt Athen i det osmanske rikets hender og Parthenon ble igjen konvertert, denne gangen til moské. Osmanene var vanligvis respektfulle overfor de antikke monumentene i sine områder og ødela nok ikke Athens fortidsminner med hensikt, men de gjorde heller ingenting for å beskytte dem. I krigstider var de villig til å bruke deler av monumentene til materialer for bygging av murer og festninger. Det ble oppført en minaret i Parthenon, men ellers ble ikke noe ødelagt. Europeiske besøkende på 1600-tallet bevitnet at bygningen da stort sett var intakt. Fragmenter av minaretens base er synlige i det sørvestlige hjørnet.
I 1674 besøkte den franske ambassadør i Konstantinopel marki de Nointel Athen, sammen med kunstneren Jacques Carrey, som i løpet av to uker gjorde skisser og tegninger av Pantheon. Dette var bare 13 år før begivenhetene i 1687 (se nedenfor), og selv om tegningene var gjort hastig og unøyaktig kan man se hvor meget som var bevart av bygningen på dette tidspunkt. Skissene er nå i Paris.
I 1687 ble Athen angrepet av venetianere, og Parthenon ble rammet veldig hardt. Osmanene befestet Akropolis og brukte Parthenon som kruttmagasin. Den 26. september samme år ble Parthenon bombardert av svensk-tysk artilleri, under ledelse av feltmarskalken Otto Wilhelm von Königsmarck, og deler av bygningen eksploderte. Ordren var gitt av den venetianske general Francesco Morosini, og den var særlig skjødesløs med tanke på at han var klar over at tyrkerne lagret krutt på Akropolis.
Den indre strukturen ble ødelagt og det som var igjen av taket falt sammen. Noen av søylene, hovedsakelig på sydsiden, ble avhugd, skulpturer falt ned og deler av dem ble senere solgt som souvernirer. Etter dette ble bygningen levnet ubrukt.
[rediger] Senere hendelser
På slutten av 1700-tallet ble Athen besøkt av mange europeere, og Parthenons ruiner var et yndet motiv for kunstnere, de ble ofte tegnet og malt. Dette var med på å få mange i Storbritannia og Frankrike til å høyne sine røster om gresk selvstendighet. I 1801 fikk den britiske ambassadøren i Konstantinopel, Thomas Bruce, 7. jarl av Elgin, tillatelse fra sultanen til å lage en opptegnelse av fortidsminnene i Akropolis, rive nyere bygninger som hindret utsikten til monumentene og flytte noen av skulpturene. Han tok dette også som en tillatelse til å samle sammen alle skulpturer som han kunne finne. Noen tok han fra bygningene, noen fra marken rundt og noen kjøpte han av lokalbefolkningen.
Muligens var Lord Elgin oppildnet av hva Napoleon hadde foretatt seg i Egypt under sitt felttog der. Franskmennene hadde tatt rikelig for seg av løst og fast fra den egyptiske oldtid og bragt det med seg hjem til sin hovedstad Paris som troféer som skulle sikre landets prestisje som verdens kulturelle midtpunkt. Den 26. desember 1801 skrev lorden ivrig til en venn:
- «Fra Akropolis vil jeg ha eksempler fra hvert eneste karniss (utspring), hver frise, hvert søylekapitél, fra takdekorasjonene over de kanellerte søylene, fra de forskjellige arkitektoniske klasser av metoper, og kort sagt - av det meste, så mye som mulig».
I dag er den samlingen Lord Elgin tok med seg på British Museum i London og er best kjent under tilnavnet The Elgin Marbles. Elginsamlingen består av nesten alle statuene fra Parthenons pediment (gavlfelt), dets beste metoper, de fleste av frisepanelene, én av karyatidene og én jonisk søyle fra Erekhteion. I tillegg fins de fire panelene som sammenlagt utgjorde frisen på tempelet for Den vingeløse Nike, og som er blitt erstattet med gipsavstøpninger av statuene, i samlingen.
Andre skulpturer fra Parthenon er i Louvre i Paris og i København.
Mesteparten av de gjenværende statuene er imidlertid i Akropolismuseet, som ligger noen meter sydøst for Parthenon. Noen få kan fortsatt ses på selve bygningen. Den greske regjeringen har i mange år forsøkt å få British Museum til å returnere skulpturene til Hellas. British Museum har nektet og den britiske regjeringen har vist seg uvillig i å tvinge museet å gjøre det med lovmakt.
Da det selvstendige Hellas i 1832 fikk full myndighet over Athen, ble minareten fjernet fra Parthenon sammen med alle bygninger fra middelalderen og nyere tid. Området ble vernet som historisk område under kontroll av greske myndigheter. I dag trekker det årlig millioner av turister, som går opp stien på vestsiden gjennom den restaurerte Propylaia, og opp den Panathenaiske veien mot Parthenon, som er omgitt av et lavt gjerde for beskyttelse mot skader.
I dag er miljøfaktorer den største trusselen mot Parthenon. Athen har vokst enormt siden andre verdenskrig og har store problemer med trafikktrengsel og luftforurensning. Vibrasjoner fra Athens trafikk beveger Parthenons grunn og sur nedbør forårsaker korrosjon av marmoren på tempelet og skulpturene. I løpet av de siste tjue årene har de greske myndighetene og byen Athen kommet et stykke på vei med disse utfordringene, men Parthenons framtid er fortsatt usikker.
[rediger] Rekonstruksjon
I begynnelsen av 1975 startet greske myndigheter rekonstruksjonen av Parthenon og de andre strukturene på Akropolis, med støtte fra EU. En arkeologisk komité gjennomgikk og dokumenterte nøyaktig hver eneste gjenværende gjenstand på området, og arkitekter assisterte ved å lage computermodeller for å bestemme deres opprinnelige plassering. I noen tilfeller fant de ut at den tidligere rekonstruksjon var feilaktig. Spesielle viktige og skjøre skulpturer ble ført til Akropolismuseet. En spesialbygd, moderne kran ble installert inne i Parthenon-bygningen for å flytte marmorblokker. De feilaktige rekonstruksjonene ble demontert, og en nøye restaureringsprosess startet. Parthenon kommer ikke til å bli tilbakestilt til samme tilstand som den var i før eksplosjonen i 1687, men skadene etter eksplosjonen vil bli reparert så mye som mulig. Ny marmor fra det originale steinbruddet blir brukt til å fylle hull og til å reparere strukturelt viktige elementer. Bortimot alle store marmordeler blir plassert på sin opprinnelige plass i strukturen, og støttet av moderne bygningsmaterialer der det er nødvendig.
[rediger] Skattkammer eller tempel?
Arkitektonisk er Parthenon klart et tempel, og inneholdt tidligere det berømte kultbildet av Athene av Feidias og et skattkammer med offergaver. Siden gresk ofring alltid fant sted ved et alter under åpen himmel, passer ikke Parthenon inn i visse definisjoner av et tempel. Noen forskere mener derfor at Parthenon kun ble brukt som skattkammer. Denne teorien, som ble lagt fram på slutten av 1800-tallet, har fått flere tilhengere i senere tid. De fleste forskerne mener imidlertid fortsatt at bygningen følger de definisjoner Walter Burkert angir for en gresk helligdom, bestående av temenos, alter og tempel med kultbilder (Burkert 1985 pp 84 – 92). Se Holtzmann 2003 for en komplett oversikt over denne debatten.
[rediger] Se også
- Parthenon (Tennessee)
- Pantheon, Roma
- Det gyldne snitt
[rediger] Litteratur
- Beard, Mary. The Parthenon. Harvard University: 2003. ISBN 067401085X.
- Burkert, Walter. Greek Religion. Harvard University: 1985 ISBN 0-674-36281-0 (paperback)
- Cosmopoulos, Michael (editor). The Parthenon and its Sculptures. Cambridge University: 2004. ISBN 0521836735.
- Holtzmann, Bernard, L'Acropole d'Athènes : Monuments, cultes et histoire du sanctuaire d'Athèna Polias, Paris, 2003. ISBN 2708406876.
- Tournikio, Panayotis. Parthenon. Abrams: 1996. ISBN 0810963140.
- Woodford, Susan. The Parthenon. Cambridge University: 1981. ISBN 0521226295.
[rediger] Eksterne lenker
- Det greske kulturdepartementets offisielle nettsted for Akropolis
- Bildegalleri av historisk kunst fra The Elgin Marbles i British Museum
- The Parthenon and the Elgin Marbles
- The Elgin Marbles
- Nettsted fra Columbia University som viser frisene og plantegning over Parthenon
- Parthenon div
Akropolis med Parthenon i Athen (1987) · De arkeologiske utgravningene i Delfi (1987) · De arkeologiske utgravningene i Epidaurus (1988) · De arkeologiske utgravningene i Olympia (1988) · De arkeologiske utgravningene i Vergina (1996) · De arkeologiske utgravningene i Mykene og Tiryns (1999) · Delos (1990) · Kloster og grotte på øya Patmos (1999) · Gamlebyen på Rhodos (1988) · Meteora (1988) · Klostrene i Dafni, Hossios Luckas og Nea Moni på øya Khios (1990) · Athos (1988) · Mystras (1989) · Palaeochristian og bysantiske monumenter i Thessaloniki (1988) · Pythagoreion og Heraion på Samos (1992) · Apollo Epikourios-templet i Bassae (1986) ·
Årstallene angir når stedet ble tatt opp på verdensarvlisten
