Versailles-traktaten
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Versailles-traktaten av 1919 er fredsavtalen som ble skapt etter den seks måneders lange Fredskonferansen i Paris i 1919, som førte til den offisielle slutten på første verdenskrig. Traktaten ble ratifisert 10. januar 1920 og krevde at Tyskland tok på seg ansvaret for krigen og var dermed pliktig til å betale store beløp i kompensasjon (kjent som krigserstatninger). I likhet med mange andre traktater, er den kalt opp etter stedet den ble undertegnet: i Speilsalen i Versaillespalasset. 18. januar 1919 åpnet en fredskonferanse i Versailles i Frankrike til å arbeide med denne traktaten.
Traktaten førte til dannelsen av Folkeforbundet, en viktig målsetning for den amerikanske presidenten Woodrow Wilson. Formålet med organisasjonen var å mekle i konflikter mellom nasjoner før de gikk til krig.
De Forente Stater ratifiserte aldri traktaten. Valgene i 1918 ga Republikanerne kontrollen i Senatet, og de blokkerte ratifiseringen to ganger (den andre gangen var 19. mars 1920). Enkelte foretrakk isolasjonisme og gikk imot Folkeforbundet, andre klagde på de overstadige reparasjonene. Som et resultat gikk aldri USA inn i Folkeforbundet, og forhandlet senere frem en separat fredsavtale med Tyskland: Berlin-traktaten av 1921 som bekreftet reparasjonsbetalingene og andre deler av Versailles-traktaten med eksplisitt ekskluderte alle artiklene som var relatert til Folkeforbundet.
Innhold |
[rediger] Traktatens innhold
Andre deler av traktaten inkluderte tap av tyske kolonier og tap av tysk territorium. Listen over tidligere tyske områder som endret sin tilhørighet:
- Alsace-Lorraine (Elsass-Lothringen) tilbakeført til Frankrike,
- Nordslesvig omtrent fra Tønder tilbakeført til Danmark,
- det meste av Posen-provinsen og Vestpreussen, deler av Schlesien til Polen
- Eupén-Malmédy til Belgia
- byen Danzig (nå Gdansk) med elvedeltaet til Weichsel-elven ved Østersjøen hav ble erklært som Fristaden Danzig, understilt Folkeforbundet og Polen.
- Artikkel 156 i traktaten overførte det tyske herredømmet over Shandong, Kina til Japan, fremfor å overføre herredømmet til Kina. Det kinesiske raseriet over denne artikkelen førte til demonstrasjoner og den kulturelle bevegelsen kjent som 4. mai-bevegelsen.
Versailles-traktaten ga også strenge restriksjoner på de tyske væpnede styrkene:
- Hær - maksimalt 100 000 soldater hvorav kun 4 000 offiserer, vervede ikke vernepliktige
- Flåte - 6 større krigsskip, ikke over 10 000 tonn. Ingen ubåter.
- Flyvåpen - intet
- Begrensninger på rustningsindustrien
- Rhinland (området vest for Rhinen) skulle være demilitarisert og i 15 år holdes okkupert av de allierte.
Andre bestemmelser:
- Kullgruvene i Saar ble gitt til Frankrike, og området stilt under Folkeforbundets forvaltning
- Forbud mot at Østerrike tilsuttes Tyskland
- Internasjonal kontroll over Tyske sjøveier
- Krigsforbrytere skulle dømmes og straffes
[rediger] Erstatningsbetalinger
Størrelsen av erstatningen var ikke fastslått i traktaten, det ble overlatt til Den allierte erstatningskommisjonen å fastsette den senere. Føreløpig ble det bestemt at Tyskland fram til mai 1921 skulle betale 1 milliard pund sterling. Betalingene skjedde delvis i form av vareleveranser, mest kull. Det viste seg at leveransene ikke var store nok, og at det ville bli umulig for Tyskland å oppfylle sine forpliktelser. I 1921 okkuperte de allierte byene Düsseldorf, Duisburg og Ruhrort øst for Rhinen.
Like etter ble erstatningene Tyskland skulle betale fastsatt til 6,6 milliarder pund sterling. Av dette skulle 4 milliarder betales engang i fremtiden, mens resten skulle betales med 100 millioner om året pluss 25% av verdien av Tysklands eksport. Disse ble overrakt den Tyske regjering i form av et ultimatum. Hvis den ikke betalte innen 12 mai 1921 ville allierte tropper okkupere Ruhr, hvor mer enn 80% av landets kull, jern og stål ble produsert. Etter en regjeringskrise aksepterte Tyskland.
Tidlig i 1920-årene ble Tyskland rammet av en sterk inflasjon som førte økonomien inn i en krise og gjorde det umulig for tyskerne å betale erstatningene. Britene foreslo utsettelse av betalingene, mens Frankrike stod hardt på ultimatumet fra 1921 og 11. januar 1923 marsjerte belgiske og franske tropper inn i Ruhr, (se Ruhrokkupasjonen). Den tyske regjeringen proklamerte passiv motstand, og franskmennene svarte med å isolere det okkuperte området helt fra resten av Tyskland. Resultatet var at det økonomiske livet i Tyskland ble helt lammet, og regjeringen måtte gi opp den passive motstanden i september. Ruhr-okkupasjonen gav marken dødsstøtet, i 1918 var kursen fire mark til en dollar, i juli 1923 var den steget til 160 000 mark og i november var kursen 130 000 millioner. Pengeverdiens samenbrudd fjernet arbeider- og middelklassens oppsparte midler og underminerte troen på systemet. Adolf Hitler prøvde å utnytte situasjonen i det såkalte Ølkjellerkuppet 8. november 1923. Senere i november ble marken erstattet med Rentenmarken, og sammen med innstramminger i den økonomiske politikken fikk Tyskland inflasjonen under kontroll.
I 1924 etablerer de allierte Daweskomitén for å få økonomien på bena igjen. Tyskerne skulle nå betale et årlig beløp fra 50-125 millioner pund. Nytt var at Tyskland skulle få låne penger i utlandet til å betale erstatningen. Utover 20-tallet lånte Tyskland veldige summer, særlig fra USA, og fikk en økonomisk blomstringsperiode. I denne perioden styrket republikken seg og nazistene hadde liten oppslutning.
Dawesplanen var bare en midlertidig løsning og etterhvert som forholdet mellom Tyskland og Frankrike bedret seg ble det bestemt at saken skulle taes opp på nytt. I 1929 startet en komité ledet av amerikaneren Owen D. Young arbeidet med å fastsette bestemte regler for erstatningen. I følge den nye planen skulle Tyskland betale 100 millioner pund årlig i 37 år, og senere 80-85 millioner pund i 22 år. Youngplanen trådte i kraft 17. mai 1930, og seks uker senere forlot de siste allierte tropper tysk jord.
Samtidig med at Youngplanen ble utarbeidet skjedde Det store krakket i USA og virkningene spredte seg over hele verden. Tilgangen av amerikansk lånekapital stoppet opp og Tyskland kunne ikke betale erstatningene. Den økonomiske krisen ga Hitler en ny sjanse til å gripe makten. Rikskansleren Brüning erklærte i 1931 at Tyskland under ingen omstendigheter hadde tenkt å betale erstatningene. De allierte fant seg i dette, om enn ikke formelt. På en konferanse i Lausanne sommeren 1932 bestemte de allierte at alle krav mot Tyskland skulle avskrives så snart landet hadde betalt 150 millioner pund.
Erstatningsspørsmålet var nå ute av verden, men det hadde vært med på å føre Tyskland inn i en krise som førte til slutten på Weimar-republikken og fremveksten Adolf Hitlers diktatur, som til slutt endte med andre verdenskrig.
[rediger] Traktaten brytes
Versailles-traktaten begrenset størrelsen på Tysklands militære styrke. Det lå også inne i traktaten at det skulle arrangeres en stor nedrustningskonferanse for å begrense rustningen hos alle nasjoner. Denne konferansen startet i 1932, etter at det internasjonale samfunnet hadde vært ute av stand til å svare på brudd på Folkeforbundets regler og diverse andre avtaler. Nasjonalsosialistene var også i ferd med å feste grepet i Tyskland.
Konferansen var resultatløs inntil den tyske delegaten meddelte at Tyskland ikke ville være med hvis ikke konferansen slo fast at alle nasjoner hadde samme rett til å ruste. Dette betydde at Tyskland ikke lengre interesserte seg så mye for de andre landenes nedrustning som sin egen opprustning. I oktober 1933 trakk Tyskland seg fra Nedrustningskonferansen og meldte seg ut av Folkeforbundet. I november arrangerte tyskerne folkeavstemning med 96 % oppmøte hvor 95 % av stemmene støttet Hitlers politikk. De andre landenes ettergivenhet skulle vise seg å være et mønster som Hitler kunne benytte seg av flere ganger.
Etter Hitlers maktovertagelse startet han en massiv opprustning, og det var klart han ikke respekterte Versailles-traktaten, men han ventet til Saarområdet gjennomførte en traktabestemt folkeavstemning i januar 1935 som førte området tilbake til Tyskland. I mars samme år kunngjorde Hitler at han ikke lengre anså seg bundet av traktatens militære bestemmelser. Frankrike reagerte sterkt på bruddet, mens britene tok det mer med ro. I juni samme år inngikk Storbritannia og Tyskland en flåteoverenkomst som tillot tyskerne å bygge opp en flåtestyrke som tilsvarte 35 % av britenes og 100 % når det gjaldt ubåter. I praksis aksepterer britene Tysklands opprustning.
Den 7. mars 1936 marsjerte tyske tropper inn i Rhinland, uten konkrete reaksjoner annet enn at Folkeforbundets råd kom sammen og konstaterte av tyskerne hadde brutt Versailles-traktaten. Hitler arrangerte folkeavstemning og fikk massiv støtte for sin politikk hos folket. Veien for en tysk maktekspansjon lå åpen.
[rediger] Traktaten - et kompromiss
De «Fire Store» bestod av statsminister David Lloyd George fra Storbritannia, statsminister Georges Clemenceau fra Frankrike, President Woodrow Wilson fra USA og statsminister Vittorio Orlando fra Italia. Under Versailles-traktaten var det vanskelig å komme til en felles løsning, siden hvert land hadde blitt forskjellig behandlet av Tyskland i løpet av krigen. På grunn av dette ble det sagt at det ble et kompromiss, som ingen likte.
Frankrike hadde lidd størst tap i løpet av krigen, og en stor del av den hadde foregått på fransk jord. Landet var i ruiner, med mye skade påført historiske og viktige bygninger og resursser. Georges Clemenceau fra Frankrike ønsket reparasjonspenger fra Tyskland til å bygge opp igjen og reparere skaden påført dem av tyskerne. I alt hadde 750 000 hus og 23 000 fabrikker blitt ødelagt, og de krevde penger til å gjenoppbygge et land i ruiner. I 1871 var Frankrike og Tyskland også i krig, og Tyskland hadde tatt et overveiende tysktalende område i Frankrike, Alsace-Lorraine. Clemenceau ønsket også å forsikre seg mot at muligheten for et angrep fra Tyskland noensinne skulle skje igjen, og forlangte en demilitarisering av Rheinland i Tyskland, og at ententens styrker skulle patruljere området. Dette ble kalt en «territoriell sikkerhetssone». De ønsket også å drastisk redusere antall soldater i den tyske hæren til et nivå som kunne kontrolleres. Som en del av reparasjonene ønsket Frankrike å få kontroll over mange av Tysklands fabrikker.
Ikke bare ønsket Frankrike å straffe Tyskland hardt, de ønsket også å vedlikeholde sitt store imperium og sine kolonier. Mens USA frontet en tro på nasjonal og etnisk «selvbestemmelse» ønsket Frankrike og Storbritannia å beholde sine verdifulle imperier. Clemenceau representerte i hovedsak de franske folk i det at han ønsket hevn over den tyske nasjonen. Clemenceau ønsket også å beskytte hemmelige traktater og tillate sjøblokader rundt Tyskland, slik at Frankrike kunne kontrollere handel ut og inn fra det tapende landet. Han var det radikale medlemmet av de Tre Store, og ble av den grunn kalt «Le Tigre».
Storbritannia hadde spilt en tilbakeholden rolle ettersom landet selv aldri ble invadert. Mange britiske soldater døde ved fronten i Frankrike, så det britiske folk ønsket like mye hevn som franskmennene. Statsminister Lloyd George ønsket fremdeles store reparasjoner, men i mindre grad enn franskmennene. Lloyd George var klar over at om kravene fra Frankrike gikk gjennom, så ville Frankrike bli meget mektige i sentral-Europa, og en delikat balanse kunne bli forskjøvet. Selv om han ikke ønsket at dette skulle skje, ønsket han også at Tyskland skulle få betale. Lloyd George var også bekymret for at Woodrow Wilsons forslag om «selvbestemmelse» og i likhet med de franske ønsket han å bevare det britiske imperiet. Denne posisjonen var del av konkurransen mellom to av verdens største imperier og deres kamp for å beholde dem. I likhet med de franske støttet også Lloyd George sjøblokkader og hemmelige traktater.
På den annen side hadde Woodrow Wilson et ganske så annet syn på hvordan man skulle straffe Tyskland. Han foreslo sine «Fjorten punkter» før krigen sluttet, som var mindre hard enn hva franskmennene og britene ønsket. Siden det amerikanske folk bare hadde vært med i krigen siden april 1917, følte de at de burde komme seg ut av den europeiske smørjen så fort som mulig. Til tross for det ønsket President Wilson å innføre en internasjonal mekanisme som sikret at noe slikt som dette aldri skjedde igjen. For å bevare freden ble det første forsøket på å danne en verdensrett skapt - Folkeforbundet. Tanken bak var at dersom svakere og mer skrøpelige nasjoner ble angrepet, så skulle andre garantere beskyttelse fra den aggressive part.
På toppen av dette promoterte Wilson «selvbestemmelse» som oppfordret nasjonaliteter (eller etniske grupper) til å tenke, regjere & styre seg selv. Denne benevnelsen av selvbestemmelse resulterte i en økt patriotisk følelse i mange land som var eller hadde en gang vært under kontroll av de gamle imperiene, og det fikk også mye støtte i hjemlandene til imperiene. Selvbestemmelse var, og vedvarer, som en kilde til gnisninger mellom ulike etniske grupper rundt i verden ettersom hver gruppen prøver å definere og forbedre sin posisjon i verden.
Tilslutningen av mange folk til konseptet om selvbestemmelse var begynnelsen på slutten for emperiene, inkludert de britiske og franske. Selvbestemmelse er delvis grunnen til at så mange nye land ble dannet i Øst-Europa; Wilson var ikke villig til å øke størrelsene til Frankrike, Italia og Storbritannia. Det var også kamper i de østre provinsene av Tyskland, som ønsket å være lojale mot keiseren, men ikke ville bli del av republikken: det store polske opprøret i Posen-provinsen og tre schlesiske opprør i Oberschlesien.
Territorielle tilpasninger ble gjort med det mål å gruppere sammen etniske minoriteter i sine egne stater, frie fra dominering fra de engang mektige imperiene, særlig keiserdømmet Østerrike-Ungarn og det Ottomanske Rike. Hemmelige traktater skulle også bli sett ned på, og Frankrike og Storbritannia godtok motvillig en nedrusting for alle nasjoner. Dette var tiltenkt å indirekte redusere muligheten for sjøblokkader.
Når Versailles-traktaten var avgjort ble Tyskland tvunget til å betale ententen 6 600 000 000 britiske pund; overgi alle sine kolonier; godta all skyld for krigen; redusere størrelsen på sine væpnede styrker (seks krigsskip, 100 000 infanterister og intet flyvåpen); og avstå land til en rekke land, inkludert Danmark, Belgia, Frankrike og Polen.
De tre Store var ikke kommet til enighet over hvordan de ville straffe Tyskland. Frankrike ønsket hevn, Storbritannia ønsket et relativt sterkt økonomisk produktivt Tyskland til å motbalansere den franske dominansen av det kontinentale Europa, og USA ønsket å skape varig fred så raskt så mulig og ødelegge de gamle imperiene. Resultatet var et kompromiss, som førte til at ingen var fornøyd. Tyskland var hverken knust eller fornøyd, noe som ikke førte noe bra med seg for Tysklands, Europas og verdens fremtid.
