Brasils historie
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Innhold |
[rediger] Pre-kolonial tid
Brasil hadde vært bosatt av indianske urbefolkningsgrupper i lang tid før den første europeer kom til landet. Det finnes relativt få spor etter disse gruppene men det antas at de hadde et delvis nomadisk levesett. Arkeologiske utgravninger i nasjonalparken Serra da Capivara viser at det har bodd folk i området i mer enn 25 000 år. Dette funnet står i kontrast til den aksepterte teorien om at det amerikanske kontinent ble bosatt av nomader som kom over Beringstredet for omlag 12 000 år siden. På øya Marajó er det i tillegg funnet keramiske rester som antas å være omlag 3000 år gamle. Ved landsbyen Calçoene i delstaten Amapá har man funnet 127 steinblokker plassert i et ringmønster. Man mener at dette har vært et astronomisk observatorium og anslår alderen til å være ca. 2000 år gammelt. Anslag antyder at det bodde mellom 3 og 5 millioner indianere i Brasil før europeerne ankom. Disse hadde et delvis nomadisk levestett. To hovedgrupper av indianere var Tupí- og Guarani-folkene.
[rediger] Kolonisering
I mars 1500 forlot en portugisisk handelsekspedisjon Lisboa for å seile rundt Kapp det gode håp og til India. Ekspedisjonen var ledet av Pedro Álvares Cabral. Av ulike grunner havnet ekspedisjonen for langt vest og den 22. april 1500 fikk man land i sikte. Det første lndingspunktet ble kalt Porto Seguro, «trygg havn.» Ifølge Tordesillastraktaten av 1494 tilhørte dette nyoppdagede området Portugal. Ekspedisjonen brukte deretter ni dager på å utforske kysten av det man trodde var en øy i Atlanterhavet og som man derfor døpte «Ilha da Vera Cruz» (Det sanne korsets øy). I løpet av disse dagene møtte man også på den indianske urbefolkningen. Et av ekspedisjonsskipene returnerte deretter til Portugal for å fortelle nyheten om det nye landet, mens de andre skipene fortsatte mot India. Året etter, i 1501, var Amerigo Vespucci deltaker på ekspedisjon som gjorde en mer omfattende kartlegging av kystområdene.
I begynnelsen viste Portugal liten interesse for det nye området. England og Frankrike aksepterte ikke Tordesillastraktaten og spesielt franske styrker begynte derfor å etablere seg langs kysten. Først i 1532 gjorde Portugal en større innsats for å styrke kontrollen over Brasil. For å trygge den nye kolonien, opprettet Kong João III av Portugal 15 uavhengige «kapteinsriker» (capitanias). Høytststående personer fikk da tildelt hvert sitt område som de fikk ansvar for å utvikle med egne midler, noe som gjorde at Portugal slapp å gå inn med penger. Dette systemet mislykkes av flere årsaker: Det var lite samarbeide mellom de ulike kapteinsrikene og de fleste av dem hadde for lite penger til å kunne utvikle sterke bosetninger. Av de 15 rikene var det kun Pernambuco og São Vincente som kunne kalles vellykkede etableringer. I 1549 innførte derfor Joao III et formelt kolonistyre på toppen av disse kapteinsrikene hvor Salvador var kolonihovedstad. I de påfølgende tre århundrer bosatte portugiserne seg i landet og administrerte det som en kommersiell koloni, som i stor utstrekning var basert på slaveri. Det antas at mellom 3 og fem millioner slaver ble hentet til landet i perioden 1538 - 1850. I begynnelsen var man primært interessert i brasiltre, mens sukkerrør ble fort den dominerende inntektskilden.
På 1600-tallet frem til 1654 kjempet man både mot De forente Nederlandene og Frankrike om kontrollen over kolonien, og i perioder hadde disse landene kontroll over flere vidstrakte områder. Blant annet etablerte hollenderne byen Recife. Etter 1650 lærte både Nederlandene, Frankrike og England å dyrke sukkerrør i Vestindia, noe som brøt Portugal og Brasils dominans på dette området.
Jesuittene anla en rekke misjonsstasjoner som i en del tilfeller var utgangspunkt for oppdagelsesekspedisjoner videre innover i landet. Blant annet var stasjonen São Paulo et mye brukt utgangspunkt. Deltakerne på disse ekspedisjonene, som søkte etter gull eller indianere som man kunne ta som slaver, ble kalt Bandeirantes.
Bandeirantenes utforskning førte til at Brasils territorier ble utvidet vestenfor grensene som var avtalt mellom Spania og Portugal i Tordesillastraktaten. På 1690-tallet fant man også gull i det indre av landet. Dette førte til et gullrush og omfattende kolonisering av regionen. I 1730 fant man også diamanter. Området der disse funnene ble gjort, ble døpt til Minas Gerais, «de generelle gruvene.» Gruvedriften gjorde at landet fikk sine første større bosetninger i innlandet. Rikdommene som ble tatt ut gjorde også at det økonomiske tyngdepunktet gradvis ble flyttet sørøstover fra sukkerrørplantasjene i nordøst-Brasil. Som en følge av dette ble Rio de Janeiro hovedstad fra 1763.
[rediger] Brasil blir selvstendig
I 1808 flyttet Kong João VI av Portugal, som var på flukt fra Napoleon, til Rio de Janeiro sammen med den kongelige familie, hoffet, regjeringen og andre myndighetsorganer. Dette gjorde at Portugal for en periode ble styrt fra en av sine kolonier og at de to landene fikk mer likestilte roller. Flukten var støttet av britiske styrker og førte igjen til at britene fikk økt innflytelse ovenfor Brasil. Blant annet ble landet åpnet for handel med andre land enn Portugal. Etter slutten på Napoleonskrigene i 1815 valgte kongen å bli værende i Brasil, men ble kommandert av parlamentet tilbake til Portugal i 1821. Oppholdet til João IV hadde gitt brasilianerne en styrket selvtillit og et stigende ønske om å få selvstyre. Da Portugal på ny prøvde å få en sterkere kontroll over Brasil, erklærte den daværende prinsregent Dom Pedro I et uavhengig Brasil den 7. september 1822. Landet skulle fra da av være et konstitusjonelt monarki med ham selv som keiser. Portugal var svekket etter Napeleonskrigene og gjorde relativt lite motstand. I løpet av 1823 var alle portugisere ute av landet og i 1825 anerkjente Portugal Brasil som en selvstendig nasjon.
Keiser Dom Pedro I var en omstridt monark og ble tvunget til å abdisere i 1831. Sønnen hans, Pedro II hadde arverett på kronen, men var da bare 5 år og dermed for ung til å styre landet. Flere midlertidige regjeringer ledet av utnevnte regenter styrte derfor landet gjennom en vanskelig 10-årsperiode. For å styrke samlingen av landet ble Dom Pedro II kronet som keiser i 1840 i en alder av 14 år. Sin unge alder til tross var Pedro II et kompetent og samlende statsoverhode. Ovenfor andre land kunne han imidlertid kjøre en hard linje og i hans periode utkjempet Brasil de tre eneste krigene landet har ført mot sine naboer. I årene 1851 og 1852 kjempet landet mot Uruguay og Argentina. Mer enn ti år senere, i 1865 dannet disse tre landene trippelalliansen og gikk til krig mot Paraguay. Paraguay, som var tallmessig svært underlegen, kjempet heroisk mot disse tre landene og Trippelalliansekrigen varte helt til 1870 før landet overga seg.
Den viktigste begivenheten under Dom Pedros styre, var imidlertid slaveriets opphevelse i 1888. Brasil hadde da den tvilsomme æren å være det siste landet i vesten som forbød slaveri. Den nye loven var imidlertid upopulær blant landeiere som var vant til å bruke slaver, og den var med på å gjøre slutt på monarkiet. Det besto bare et år til, da Dom Pedro II ble avsatt i et militærkupp i 1889 og en republikansk basert føderasjon ble opprettet.
[rediger] Kaffe med melk (1889-1930)
Pedro II ble avsatt den 15. november 1889 i et republikansk militærkupp anført av general Deodoro da Fonseca, som ble landets første president. Navnet på landet ble nå Brasils Forente Stater. I denne perioden var regjeringen et konstitusjonelt demokrati, hvor presidenten vekselvis kom fra overklassen i de to dominerende statene São Paulo og Minas Gerais. Da São Paulo gradvis var blitt kjent for sin kaffeproduksjon og Minas Gerais var kjent for landbruk og kvegdrift, ble denne vekslingen kalt for Café com Leite (kaffe med melk).
Kaffe begynte gradvis å erstatte sukker som landets viktigste eksportkilde. Samtidig hadde landet også store inntekter fra gummiproduksjonen rundt Manaus i Amazonas. Kaffeplantasjene, som hovedsakelig ble etablert i delstaten São Paulo, tiltrakk mange europeiske immigranter fra Italia og Tyskland, samt asiatiske immigranter fra blant annet Japan. Totalt kom mer enn kom mer enn fem millioner immigranter til landet i slutten av det 19. og på begynnelsen av det 20. århundre. Denne tilførselen av arbeidskraft gjorde det mulig for landet å bli industrialisert samt at man begynte å utnytte større deler av landområdene i Brasil.
Perioden med den «gamle republikken» sluttet i 1930 med et militærkupp som gjorde at sivilisten Getúlio Dornelles Vargas ble president.
[rediger] Vargasæraen (1930-1954)
Getúlio Vargas skulle dominere Brasiliansk politikk i et kvart århundre, og er dermed en av de mest betydningsfulle politikere i Brasils i moderne tid. Han var diktator i perioden 1930-34, president valgt av kongressen i perioden 1934-37, diktator igjen i perioden 1937-45 og president i perioden 1950-54. Brasils største problem var, ifølge Vargas, den føderale strukturen. Den føderale regjeringen var for svak i forhold til de mektige delstatene, og da spesielt Minas Gerais og São Paulo som hadde dominert politikken frem til da. Vargas oppløste derfor både den føderale og de delstatlige parlamentene. Delstatenes valgte guvernører ble byttet ut mot «interventorer,» ledere utnevnt av den føderale regjeringen.
Som president hadde Vargas sin støtte i arbeiderklassen. Han førte en populistisk og nasjonalistisk politikk som var fokusert på innadrettet vekst. En slik modell står i kontrast til de tradisjonelle eksportorienterte modellene som sier at velstanden øker med økende eksport. Han ville ha et mer differensiert næringsliv og oppmuntret til produksjon av bomull og gummi.
I februar 1932 ble allmenn stemmerett innført. Dette innebar også hemmelige valg samt at det ble obligatorisk å stemme.
Frykt for en kommunistisk seier førte til at Vargas igjen gjennomførte et kupp før presidentvalget i 1937. Som ny diktator innførte han et regime som fikk navnet Estado Novo (den nye staten).
Vargas ble tvunget av de militære til å gå av i 1945. Eurico Gaspar Dutra ble valgt til ny president, mens Vargas ble senator i Rio Grande do Sul. Han brukte denne perioden aktivt for å skaffe seg fornyet støtte. I presidentvalget i 1950 vant han også med nesten 50% av stemmene. Oppslutningen om Vargas sank imidlertid gradvis gjennom hele presidentperioden, med økende krav om at Vargas måtte gå av. Da han skjønte at han ikke hadde støtte i parlamentet eller hos de militære, begikk han selvmord i presidentpalasset i august 1954.
[rediger] Vekst og inflasjon (1954-1964)
Etter Vargas død, overtok visepresident João Café Filho som interimpresident frem til et nytt presidentvalg kunne bli holdt i slutten av 1955. Valget ble vunnet av Juscelino Kubitschek (JK) som under slagordet ”Femti års utvikling på fem” ville fremme vekst innenfor industrien og økonomien. Som et viktig symbol på denne satsningen ble hovedstaden flyttet fra Rio de Janeiro og til nybygde Brasília i løpet av knappe fem år. Samtidig satset Kubitschek på støtte til Brasiliansk industri samt at han fikk utenlandske investeringer i landet. Utenlandsk bilindustri som Ford, Volkswagen og General Motors bygget blant annet fabrikker i São Paulo. Satsningen ga resultater og i perioden 1957 til 1961 vokste Brasils BNP med sju prosent i året. Den kraftige veksten satte imidlertid også fart på inflasjonen som nådde 39,5 procent i 1959 ("50 års inflasjon på fem" ifølge opposisjonen).
Ved presidentvalget i 1960 vant Jânio Quadros, men han gikk av i løpet av et år og João Goulart overtok som president. For å temme inflasjonen initierte han økonomiske og sosiale reformer. Disse reformene provoserte både Brasils elite samt utenlandske, vestlige grupperinger som hadde interesser i landet. I 1964 ble Goulart ble derfor avsatt i et militærkupp som ble støttet av CIA.
[rediger] Militærdiktatur (1964-1985)
I perioden 1964-85 var landet på nytt et diktatur under en rekke generaler utnevnt av militæret. I de første årene opplevde landet en stor økonomisk fremgang, men både utenlandsgjelden og inflasjonen økte kraftig på slutten av diktaturperioden. Regimet har i ettertid blitt regnet som et moderat militærdiktatur der man i tillegg til regjeringspartiet ARENA tillot man et opposisjonsparti. Topartisystemet skulle imidlertid vise seg å virke mot sin hensikt, da folk brukte det som et middel får å stemme for eller mot makthaverne. Det var også tillatt med noe fagforeningsaktivitet. Til tross for en relativt moderat linje både deporterte, fengslet og torturerte regimet sine motstandere. Det er anslått at i denne perioden ble over 400 motstandere drept. De fleste av disse ble drept i anti-geriljakrigføringen som skjedde i Médicis styringsperiode mellom 1968 og 1973. På slutten av diktaturperioden gjennomførte regimet gradvis flere liberaliseringer hvor man tillot flere politiske partier, samtidig som man innførte amnestier både for de forfulgte og deres forfølgere.
[rediger] Den nye republikken (1985- )
Kombinasjonen av en svak nasjonaløkonomi og massedemonstrasjoner i Rio og São Paulo gjorde at de militære trakk seg fra makten i 1985. Ringreven Tancredo Neves vant i et indirekte presidentvalg, men sykdom gjorde at han døde før han rakk å bli innsatt som president. Dødsfallet var et sjokk for det nye demokratiet, og rundt to millioner mennesker samlet seg i gatene i São Paulo ved Neves begravelse.
Visepresident José Sarney overtok presidentposten. Til tross for sin Cruzado-plan som skulle få skikk på økonomien igjen, gikk man fra inflasjon og over til hyperinflasjon i hans presidentperiode. Til tross for dype politiske motsetninger i regjeringen, klarte man å få vedtatt en ny grunnlov i 1988, helt på slutten av Sarneys presidentperiode.
[rediger] Korrupsjon under Collor de Mello
Ved presidentvalget i 1989 vant Fernando Collor de Mello over utfordreren Luiz Inácio Lula da Silva. Collor de Mello ønsket å åpne opp og revitalisere Brasils økonomi. Hans hardhendte økonomiske politikk møtte imidlertid gradvis større motstand etter hvert som de negative konsekvensene ble mer og mer synlige. Det skulle imidlertid være hans innblanding i en påfallende stor korrupsjonsskandale som gjorde at han ble tvunget til å forlate presidentposten. Den 29. desember 1992 gikk Collor de Mello fra presidentposten og noen timer senere stemte Senatet for at han var skyldig og fratok han alle politiske rettigheter for en periode på åtte år. Collor de Mello flyktet deretter til selvpålagt eksil i Miami.
[rediger] Fremgang under Cardoso
Visepresident Itamar Franco overtok presidentposten, og han skulle fremstå som en fargeløs person som ikke var i stand til å ta tak i Brasils økonomiske utfordringer. I stedet skulle Fernando Henrique Cardoso, som ble valgt som ny finansminister i 1994, lansere en økonomisk kur som skulle vise seg å fungere. Gruppen rundt ham hadde studert Sarneys Cruzado-plan og hadde klare meninger om hva som hadde slått feil. Cardosos nye Plano Real innførte blant annet den nye valutaen Real. Den nye planen førte til at inflasjonen sank fra 913 prosent in 1994 til 19 prosent i 1995, samtidig som BNP økte markant.
Den umiddelbare effekten av Plano Real var antakelig årsaken til at Cardoso vant presidentvalget høsten 1994. Opposisjonen og dens leder Lula da Silva, hadde en klar ledelse i begynnelsen av valgkampen. Etter hvert som økonomien forbedret seg, fikk Cardoso gradvis et overtak og vant til slutt med 54 prosent av stemmene.
Cardoso overtok presidentposten den 1. januar 1995. I hans presidentperiode ble også grunnloven endret slik at presidenten kan stille til omvalg for en ny periode. Cardoso vant valget i 1998 og var dermed president frem til utgangen av 2002. Hans presidentperioder fortsatte en politikk som bygget på Plano Real. Dette innebar blant annet en nedbygging av tollbarrierer, innmelding i frihandelssamarbeidet Mercosul samt at det ikke var tillatt med budsjettunderskudd. Han privatiserte også en del statlige selskap. Cardoso gjorde imidlertid ikke noe markert med korrupsjonen samt de regionale og sosiale ulikhetene som er så fremtredende i Brasil.
[rediger] Karismatiske Lula
Valget av president Lula da Silva, markerer et tidsskille i brasiliansk politikk. For første gang fikk landet en president som ikke tilhørte den økonomiske og politiske eliten i landet. Den tidligere fagforeningsmannen og hans Partido dos Trabalhadores (PT) har tradisjonelt stått for en venstreorientert politikk. Både Lula og PT har imidlertid moderert sin politikk slik at den er blitt mer pragmatisk og sentrumsorientert. Lula ønsker likevel å ta de sosiale problemene i landet på alvor og har blant annet lansert prosjektet «Fome zero» (Null sult) samt fått økt den lovbestemte minimumslønna. De sosiale problemene i Brasil er imidlertid omfattende, og Lula har slitt med å få til merkbare endringer.
Under Lulas presidentperiode har Brasil fortsatt sin positive økonomiske utvikling og betalt ned på utenlandsgjelden. Samtidig har Amnesty International beskyldt han og regjeringen for ikke å respektere den indianske urbefolkningens krav om kontroll over sine opprinnelige områder. Sommeren 2005 ble det kjent at Partido dos Trabalhadores og indirekte også president Lula var involvert i en omfattende korrupsjonsskandale. Blant annet var Lulas valgkamp finasiert av penger fra et hemmelig fond på Bahamas. Lula ba offentlig om unnskyldning på TV, men hans posisjon var likevel svekket.
I juni 2006 proklamerte Lula at han stilte til gjenvalg ved presidentvalget høsten 2006. Til tross for de økonomiske skandalene klarte han å vinne over Geraldo Alckmin, som var regnet som den sterkeste motkandidaten.
[rediger] Se også
[rediger] Litteratur
- The Rough Guide to Brazil, fifth edition, London (2003)
- UNESCO World Heritage Sites, Brazil
- Insigth Guide: Brazil, first edition, Apa Publications Ltd (1989)
[rediger] Eksterne lenker
